Leder

Forbrytelse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk».

«Trump står uten gode alternativer.»

Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse. Det er vel fortjent. Denne uka kunne The Guardian avsløre at også Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell var til stede under de siste samtalene mellom Washington og Teheran, og at også han hadde konkludert med at en avtale var innenfor rekkevidde. Dette skal ifølge avisas journalister forklare hvorfor Storbritannia ikke ønsker å dras inn i krigen. Mens stadig flere europeiske ledere nå ser ut til å ville distansere seg fra Trump, går samtalen i golflandene på om USAs militærbaser, som i mange tiår har vært kjernen i deres sikkerhetsstrategi, i virkeligheten bare har gjort dem mindre trygge.

Trump står samtidig uten gode alternativer. Hans troverdighet som forhandlingspartner er ødelagt, og så lenge Iran kontrollerer Hormuzstredet, vil en ensidig avslutning av krigen fra USAs side være et ydmykende nederlag. Samtidig er det vanskelig å se at krigen kan eskaleres på noen måte som ikke drar USA enda lenger ut i den hengemyra presidenten hadde lovet at han skulle holde USA ute av. Utsiktene for verdensøkonomien er allerede vederstyggelige. At lojalister som Joe Kent nå forlater skipet og legger skylda på Israel, kan også være et signal om hvilken vei vinden vil blåse når Trumps svik skal straffes ved valgurnene.

Utenriks

Unike perspektiver på verden – rett i innboksen

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.