Reisebrevet til Kåre Bulie (14. mars) om «Marx-stuene» er spennende i sin formidling av konkretisert familie og boligpolitikk. Vi leser om «Det Røde Wiens» ekstensive kvartaler som reises mellom 1919 og 1933 i en urban kultur som utvikles i sterke politiske konfrontasjoner. Byen bygges målrettet som del av austromarxismens hegemoni før fascismens barbari.
Allerede abonnent? Logg inn
Fredag 13. mars møtte stortingspresident Masud Gharahkhani flere eksiliranere. Møtet blir nå forsøkt framstilt som et bredt og inkluderende dialogmøte. Men når det publiseres deltakerlister med navn på personer som ikke var til stede, og når enkeltpersoner feilaktig tituleres som representanter for organisasjoner og minoritetssamfunn de ikke har mandat fra, handler dette ikke lenger om dialog, men om iscenesettelse. Dette er ikke bare en intern diasporadiskusjon. Det er en utenrikspolitisk sak, fordi det handler om hvordan stortingspresidenten opptrer i møte med opposisjonsmiljøer fra Iran, og hvilke signaler norske institusjoner sender i en svært betent politisk situasjon. Særlig viktig er det at Hawpeymani, alliansen av de seks kurdiske partiene fra Øst-Kurdistan, avsto fra å delta.
Saman V. DarbandiIgjen snakker vi om atomvåpen. Igjen diskuteres avskrekking, sikkerhetsgarantier og strategiske allianser. Og igjen blir unge stemmer glemt i debatten – de stemmene som faktisk må leve lengst med konsekvensene av valgene som tas i dag. Mens politikere, eksperter og kommentatorer diskuterer Norges rolle i atomvåpenspørsmålet, sitter en generasjon unge igjen med spørsmålene som sjelden stilles høyt nok: Hva slags verden er det vi arver? Hvor stor risiko er vi villige til å leve med? Atomvåpen var noe vi lærte om i historietimene. Et mørkt kapittel fra fortiden, ikke en del av fremtiden vår. Det var noe vi ble fortalt at vi aldri skulle behøve å frykte. Men det siste året har verden endret seg og blitt mer uforutsigbar. Tall fra ungdomsundersøkelsen gjennomført av Opinion i 2025 viser at bekymringen for krig og uro blant unge i Norge har økt fra 50 til 58 prosent på bare ett år.
Magnus Lenngren og Dina Tjelmeland AdelerVi har monarki i Norge, noko som tilseie at posisjonar går i arv. Å finne ektefelle med blått blod vart, av forståelege grunnar, krevande. No er ein meir almenmenneskjeleg praksis akseptabel og kongelege, kan som andre i vår del av verda, sjølv velje ut, gjerne rekruttert frå «folk flest», kven dei vil dele livet sitt med på grunn av forelsking, kjærleik, giftemål. Det vil seie at vi no i praksis har éin person som vel ut kven som skal bli dronninga vår. På livstid. Må ikkje dei, som meiner monarki er ei gangbar styreform i vår tid, respektere tronarvingen sitt val av karakter, også når det sjølvsagt fråvik frå glansbiletet, samt at denne personen òg har eit privatliv forutsett at ikkje lov brytast? Kven har oversikt over kor grensa bør gå mellom/privat og offentleg? Sjå det, berre tanken på journalistar og kongehus-ekspertar og andre undersåttar veit kor det sprikar med den saka. Men her kjem etterpåklokskapen fossande, nærast med krav om at personen må opptre i «vårt bilete». «Yrkesrolla» som kronprinsesse må utformast i tråd med våre ideal og spegla dei. Eg kjenner visst ingen, som ikkje har gjort noko på kanten som dei angrar i ettertid. Ikkje veit eg kor dei perfekte befinn seg, men dei ser ut til å vera talrike....
Olava Bidtnes