Onsdag kveld denne uka tok jeg heisen opp til Nationaltheatrets amfiscene, der jeg til min forundring steg om bord på en romstasjon. Den eksperimentelle teatergruppa De utvalgte hadde urpremiere på «Kallocain», en forestillingbasert på Karin Boyes dystopiske roman fra 1940 med samme navn.
Mye av romanen var forvandlet til det ugjenkjennelige. Der Boyes roman foregår i en av tusen byer i den totalitære verdensstaten, et paranoid framtidssamfunn med grensebevoktning og navnløse herskere, spiller forestillingen seg ut på en romstasjon som går i bane rundt jorda. Året er 2040, og her er jorda styrt av tekoligarker og kunstig intelligens. En gruppe mennesker er sendt ut i verdensrommet som et ledd i en interplanetær kolonialiseringsplan.
Selve skrekkelementet i romanen er likevel ivaretatt; i sentrum av verket er eksperimenter med sannhetsserumet kallocain, som får mottakerne til å dele sine innerste tanker og følelser.
Science fiction er på moten. Og på Nationaltheatret er altså «Kallocain» blitt utstyrt med noen av sjangerens umiskjennelige trekk: Vi er i verdensrommet, menneskenes kropper er underlagt dystopiske, underlige teknologiske betingelser – og likevel, ringer det ikke en bjelle av noe kjent? Privatlivet er avskaffet, menneskets innerste tanker og følelser tilhører en autoritær og krigersk supermakt. Åh, det minner om noe ...
«Science fiction er på moten.»
Det er dette science fiction gjør: I nærkontakt med det fremmede, oppstår det en sublim parallellitet til vår egen virkelighet. Det er sånt vår egen dystopiske samtid er rigget for. Men er det science fiction-sjangerens tilbakekomst vi er vitne til?
Denne uka publiserte nettidskriftet Vinduet første del av en brevveksling om science fiction og litteraturkritikk, mellom de to kritikerne og forfatterne Joanna Rzadkowska og Carline Tromp. Her er åpne og nysgjerrige lengsler mot andre virkeligheter, mot litteratur som kan være en «en glipe i vår dumme virkelighet». Her er også freidige spark mot motsatsen i mainstream, «Trude Marstein-aktige romaner om middelklassens troløse krumspring» (Rzadkowska), og interessante refleksjoner om de mange obskure, til dels ekskluderende kodene som omgir science fiction som sjanger (Tromp).
Karin Boyes roman, som nå kan ses som romskipsteater på Nationaltheatret, blir innimellom nevnt i samme åndedrag som science fiction. Den passer trolig likevel ikke inn i sjangeren. Den svenske forfatteren Lars Jakobson, som særlig er innflytelsesrik i en klassisk, nordisk science fiction-tradisjon, skiller skarpt mellom science fiction som amerikansk sjangertradisjon og den mer allmenne fantastikken, der forfattere som Boye og eksempelvis Jules Verne hører hjemme. Det fins nemlig breie tradisjoner for spekulativ fiksjon og andre verdener også i den konvensjonelle litteraturen, fra Øyvind Rimbereid til Thomas Pynchon. I vår egen samtidslitteratur vrimler det av sci-fi-liknende elementer, fra Solvej Balle og Karl Ove Knausgård til Jan Grue, Cathrine Knudsen og Jonas Eika.
I antologien «Stjärnfall» skriver Jakobson om science fiction som en historisk sjanger som er avsluttet, som en type populærlitteratur med spesifikke språklige kjennetegn som springer ut av etterkrigstidas pulp fiction-bøker. Et klargjørende poeng hos Jakobsen er forventningen om psykologisk gjenkjennelse: Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet.
I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction. Det gjelder også «Kallocain», som kler forvandlingen i De utvalgtes versjon. Det er et rørende, tankeeggende stykke teater.
