Denne uka er det 250 år siden markedsliberalismens gudfar, skotske Adam Smith, ga ut sitt storverk «Nasjonenes velstand». Begivenheten blir blant annet markert med forsøk på å oppklare hva han egentlig sto for. Én ting synes kommentarene å være enige om: Smith ville blitt frastøtt om han så kynismen og korrupsjonen hos dagens rike eliter. Civita-økonom Lars Peder Nordbakken skriver i Dagens Næringsliv at få ting ville provosert Smith mer enn «å observere den skamløse hyperkonsentrasjonen av økonomisk og politisk makt rundt Trump-administrasjonen». Smiths botemiddel var fri konkurranse, ifølge Civita-økonomen.
Den gang Adam Smith funderte over hvordan den industrialiserte økonomien fungerte, var det ikke uvanlig å tenke på ulikhet og dens samfunnsmessige konsekvenser. Flere store økonomer har vært opptatt av problemet, blant dem Karl Marx, som skisserte litt andre løsninger enn Smith. Men på 1900-tallet fikk ulikhet en stadig mindre plass hos de toneangivende økonomene. Det er i hvert fall teorien til den serbisk-amerikanske økonomen Branko Milanovic, som har forsøkt seg på å skrive en ulikhetens idéhistorie. Først på 2000-tallet ble ulikhet igjen satt ettertrykkelig på den globale dagsordenen. Først og fremst med Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre» (2013), men også med Milanovics egen «Global Inequality» fra 2016. Det er boka med den såkalte elefantgrafen, som viser hvordan globalisering har gjort de rikeste og fattigste i verden rikere, mens vestlig arbeiderklasse og lavere middelklasse har stagnert. Bokas utgivelse sammenfalt med britenes EU-exit og valget av Donald Trump i USA og forklarer langt på vei de politiske sjokkene med statistikk og økonomisk innsikt.
Hvorfor var det så lite oppmerksomhet rundt ulikhet på 1900-tallet? Som Piketty har vist, var etterkrigstida en periode med utjevning. Arbeiderbevegelsen var sterk, og Østblokkas økonomiske modell fungerte som en påminnelse om at kapitalismen måtte levere velstandsøkning til vanlige folk eller risikere opprør. Kampen mellom arbeid og kapital ble lagt til årvisse forhandlinger, mens venstrefilosofene prioriterte kultur og fremmedgjøring. Høyreøkonomene holdt seg med trickle-down-teorier.
«Den nye kapitalismen gir mer ulikhet»
Så kom frislippet av finansnæringen og deretter finanskrisa. Det ble et vendepunkt, og nå undersøker økonomer igjen en ulikhet som har vokst til groteske størrelser. Den globale økonomien og produktiviteten vokser nemlig hvert år, men arbeidstakerne får en stadig mindre del av kaka. Det er eierne av selskaper som stikker av med gevinsten. De blir historisk rike, samtidig som de unndrar seg regulering, forpliktelser og beskatning. Og det blir ikke bedre av seg selv: Ifølge Branko Milanovic borger den nye kapitalismen for mer ulikhet. Med mindre vi gjør noe.
Det første vi bør gjøre, er å kvitte oss med forestillingen om at ulikhet er en lei bieffekt av økonomien. Ulikhet er snarere kjernen i vårt økonomiske system. Kapitalismen handler nettopp om profitt og fordeling av overskudd – og det er kapitaleierne som prioriteres. I historiske perioder kan fordelingen bli mer rettferdig, gitt organiserte arbeidere eller innflytelse fra alternative økonomiske systemer. Der er vi ikke nå.
Den overdrevne rikdommen selv Adam Smith var kritisk til, preger i stedet verden. Kapitalismen gir ikke frihet, demokrati, framgang og fred, som Magnus Marsdal minnet om mandag. Snarere produserer den fattigdom og ufattelig rikdom i samfunnsnedbrytende omfang. Vi trenger desperat korrigerende tiltak som formuesbeskatning, utvidelse av eierskap eller arveavgifter som monner. Eller så må vi forandre økonomiens virkemåte slik at mennesker og fordeling blir prioritert framfor en stadig mer virkelighetsfjern eierklasse.
