Hva tenker en venstreorientert, relativt ung nordmann når hun hører ordene «den norske nasjonen»? La meg gripe til meg selv. Assosiasjonene er et salig virvar: Eidsvollmennene. Bunad. Folkeliv og flagg på 17. mai. Snøkledde fjell og grønnblå fjorder. Gutta på skauen. Rødkinnet ungdom på langrennsski. Noe selvfornøyd, i verste fall lukket og ekskluderende. Kort sagt, motstridende bilder – og som et resultat, er ikke nasjonale følelser noe jeg har dyrket særlig aktivt.
Det samme gjelder mange i min demografi, har jeg inntrykk av: Vi tilhører tross alt den globale internettgenerasjonen, og har hatt identitetsbyggende utvekslinger med det store utland i form av reiser, studieopphold, kjærester og venner. Vi tenker gjerne på oss selv som en slags kosmopolitter, selv når vi i praksis har hele vår materielle tilværelse innenfor Norges grenser. I dette lyset kan det nasjonale, særlig vektleggingen av norsk kultur, framstå som noe bakstreversk og uinteressant.
Nasjonale europeere
Men hva om det er et feilgrep? Motsatt side av det politiske landskapet interesserer seg nemlig intenst for hvordan nasjonen Norge skal defineres i vår komplekse samtid, og har i stor grad tatt eierskapet over samtalen. «Enhetskulturen har snart gått tapt», proklamerte Asle Toje, som kaller seg konservativ, i Aftenposten rundt jul: «Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientinfisert.» Toje hevdet at en nasjon er mer enn geografi: «Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.»
Tojes dommedagsaktige samfunnsdiagnose fikk mye motbør, fordi den ga inntrykk av at innvandrere uten lange røtter i landet bidrar til at Norge smuldrer opp. Journalist Mustafa Can kritiserte Tojes forestilling om nasjonen som en nærmest metafysisk størrelse, og han advarte om at den slags tankegang vil føre til et hierarki mellom gamle og nye borgere. Heller enn å insistere på at det finnes en nasjonal essens som man bør føle lojalitet til, bør man vektlegge «samhold gjennom like rettigheter», mente Can.
Historisk har den norske venstresida imidlertid vært svært opptatt av at nasjonen innebærer et kulturelt fellesskap – man var nasjonalister i den moderate, antikolonialistiske betydningen av begrepet, før høyrevridde, rasistiske bevegelser ga det en sjåvinistisk betydning. Den norske nasjonsbyggingen var 1800-tallets sentrale politiske kamp, og de som i stor grad kjempet dette fram, var den breie (og riktignok konfliktfylte) venstrekoalisjonen. Samtidig var mange av de viktigste venstrenasjonale tenkerne også vendt mot resten av verden og vektla utveksling av kulturelle impulser. En av dem var Arne Garborg, som kjempet for nynorsk språk og kultur og samtidig identifiserte seg som europeer.
Ramma for demokratiet
Den gang var Norge et kolonisert land, og nasjonsbyggingen var nødvendig for å frigjøre oss fra Sverige og Danmark. Men har det egentlig blitt mindre viktig å definere hvem vi er og hva som binder oss sammen? Truslene mot den norske nasjonen er noen helt andre i dag, men de finnes. Enorme geopolitiske omveltninger gjør tanken på en ny krig på norsk jord mindre utenkelig enn for bare noen få år siden. Og de siste tiårene har stadig mer av makta over våre liv blitt overført til overnasjonalt nivå.
En som har tenkt en hel del over sistnevnte, er Nupi-forsker Stein Sundstøl Eriksen. I 2017 var han redaktør for et Agora-nummer om globalisering, som han stilte seg kritisk til og mente var et problem for det nasjonale demokratiet. Det mener han ennå, forteller han da Klassekampen slår på tråden.
– Den største trusselen mot nasjonalstatens legitimitet er økte forskjeller, som undergraver følelsen av felles tilhørighet. I tillegg kommer den overnasjonale globaliseringen som svekker det nasjonale demokratiets makt til å gjennomføre politikk flertallet ønsker. Om velgerne ønsker økonomisk omfordeling, for eksempel, vil det i en global økonomi fort føre til kapitalflukt og liknende som gjør det umulig, sier Eriksen.
Han mener det bør være helt essensielt for den norske venstresida å forsvare nasjonalstaten – av flere grunner.
– Det første er at nasjonalstaten har vært den eneste fungerende ramma for demokrati. En uthuling av nasjonalstaten blir fort til en uthuling av demokratiet. Det andre er at venstresidas politiske seire de siste 100 årene, særlig velferdsstaten og et regulert arbeidsliv med en sterk fagbevegelse, kun har vært mulig fordi man kunne institusjonalisere dem i en sterk nasjonalstat. Om staten svekkes, vil de kunne undergraves. Nasjonaldemokratiet er nødvendig for å få gjennomslag for venstreorientert politikk.
– Samtidig virker venstresida å ha mistet eierskap over det nasjonale?
– Ja, det har blitt utfordret av en del høyresidepopulister, som skiller mellom ulike grupper innenfor en stat avhengig av om de tilhører den nasjonale majoritetskulturen eller ikke. Da bygger man på en kulturell forståelse av hva en nasjon er, og det er noe venstresida må bekjempe. Den må holde fast ved nasjonen som et inkluderende fellesskap som ikke diskriminerer på bakgrunn av etnisk tilhørighet. Det bør snarere dreie seg om universelle rettigheter og like muligheter i fordelingen av makt og økonomiske ressurser.
– Så blir spørsmålet hva som skal binde oss sammen, gjøre oss forpliktet til hverandre. Ser du for deg nasjonen som et reint rettighetsfellesskap?
– Nei, det kan nok bli litt tynt å bygge lojalitet til nasjonen kun på bakgrunn av formelle rettigheter. Men det som binder oss sammen trenger ikke være knyttet til et bestemt språk, religion eller kultur. Det viktige er å holde fast ved slikt som en enhetsskole alle går igjennom, og en felles offentlighet som er åpen for alle, sier Eriksen.
Klam venstreliberal idé
Hva tenker en sentral skikkelse på dagens norske venstreside om begrepet «nasjonalisme»? Jeg ringer en politiker jeg mistenker har noen tanker om dette emnet, nemlig Rødts Mímir Kristjánsson. Det viser seg å stemme.
– Jeg har et positivt forhold til begrepet av to grunner. Den første er at nasjonen er ramma for demokratiet. Den andre er at nasjonen er et fellesskap som gjør at vi snakker samme språk, føler samhørighet og identifiserer oss med hverandre. Det er kapitalismen som er global. Allerede i «Det kommunistiske manifest» skriver Karl Marx om hvordan kapitalismen oppløser alt. Nasjonen er et bolverk, som kapitalismen gjerne vil oppløse – for den er det mye bedre om alle snakker samme språk og arbeidskrafta flyter fritt, sier Kristjánsson.
Egentlig er den norske venstresida nasjonalistisk, mener han, og viser nettopp til det venstrenasjonales lange historiske røtter her til lands; tilbake til målrørsla, eller Hans Nielsen Hauge for den del. Men få venstresidefolk vil utbrodere slike følelser i offentligheten i dag, opplever han.
– Ta Rødt, et parti som åpenbart er opptatt av nasjonal selvråderett – selv om vi kanskje ikke går like langt som Senterpartiet. Men om jeg skulle sagt fra talerstolen at jeg er stolt venstrenasjonalist, ville mange synes det er rart. Det finnes en klam idé om at dette standpunktet ikke er helt riktig. Man gjør seg til for en eller annen urban venstreradikal krets som egentlig er lite folkelig og lite populær. Men da overlater man jo flagget til høyrepopulistene, og det går ikke så bra. Det styrker bare en fremmedfiendtlig og intolerant nasjonalisme, sier Kristjánsson.
I dag er det særlig Høyre og Frp som roper høyt om kjærlighet til nasjonen Norge. Men dette selvbildet stemmer ikke med virkeligheten, mener Rødt-politikeren.
– Egentlig er de globalkapitalistiske partier som gir blaffen i Norges eget forsvar, og stoler på USA eller EU. Tenk på Sylvi Listhaug, som kaller Ronald Reagan for «Kongen». Det er påtakelig når vi har en konge som heter Harald.
– I diskusjoner om nasjonalstaten støter ofte to ulike syn mot hverandre: Er den et reint rettighetsfellesskap, som garanterer like rettigheter for borgerne, eller er den noe mer – noe kulturelt og identitetsmessig?
– Selvsagt er den noe mer. Selv har jeg to nasjonalstater i meg, den norske og den islandske. Det enkleste å peke på, er språket – og å ta vare på det, er det helligste for oss islendinger. Å bevare det særegne er sunt, viktig og antikapitalistisk: Homo economicus har ingen nasjonalstat, sier Kristjánsson.
«Det er kapitalismen som er global.»
— Mímir Kristjánsson, Rødt-politiker
Han har lite til overs for venstreliberale påstander om at «kulturer bestandig er i endring».
– Det er klart at norsk språk endrer seg, men det er likevel noe annet enn svensk og dansk. Jeg tror heller ikke at innvandrere ønsker seg en oppløsning av norsk kultur der alt bare flyter. De prøver jo faktisk å lære seg norsk, ikke å være en verdensborger. Jeg har for øvrig aldri hørt en innvandrer klage over 17. mai, slikt kommer snarere fra venstreliberale nordmenn.
– Er det mulig å ivareta det særegne ved norsk kultur på en måte som er inkluderende overfor minoriteter?
– Det er mye enklere enn folk tror, og for meg går det hånd i hånd. Multikulturalisme forutsetter jo nettopp at man tar vare på egen kultur. Forutsetningen for at man feirer somalisk kultur, er at man også feirer den norske. Man forstår at verden ikke er ensrettet – og at det er verdt å feire.
– Alltid vært mangfoldig
Det forekommer meg imidlertid at det finnes litt ulike tolkninger, også innad i partiene. Vi sender ballen videre til Kristjánssons Rødt-kollega Sofia Rana. Hva slags assosiasjoner vekker ordet «nasjonalisme» hos henne?
– Som en person med minoritetsbakgrunn assosierer jeg begrepet med noe smalt og etnisk lukket. Historisk har det vært knyttet til ekskludering og rasisme. Det krever en viss politisk avklaring om hva vi egentlig snakker om, sier hun.
Hun mener det gir mest mening for venstresida å forstå nasjonen som et rettighetsfellesskap.
– Man deler et sett med institusjoner, ansvar og demokrati, selv om man har ulik bakgrunn hva kultur, tro og identitet angår. Det norske kan heller ikke reduseres til én ting, og det har bestandig vært sammensatt – regionalt, språklig og etter hvert også etnisk, sier Rana.
– Trengs det noe mer enn delte rettigheter for å binde oss sammen?
– Folk trenger en følelse av tilhørighet, men det opplever ikke de som ikke passer inn i det Asle Toje mener er nasjonen. Folk trenger økonomisk trygghet og rettferdighet og institusjoner de kan stole på. Med korrupsjonsskandalen som pågår, har Norge fått en reality check. Jeg blir veldig skeptisk når kulturelt mangfold blir framstilt som hovedårsaken til samfunnsendringer som fragmentering, og fokuset flyttes fra klasse, makt og økonomi.
Denne formen for kulturkamp er blitt et våpen i hendene på makteliten, som bedriver splitt og hersk – og det funker, mener Rana. Hun viser til Frps økende oppslutning.
– Men det finnes også positive, inkluderende former for nasjonalisme. I 1983 ble 17. mai-toget i Oslo truet fordi pakistanske barn skulle være med. Oslos svar var ikke å ekskludere, men å stå tydelig opp for fellesskapet og å beskytte det mot hat. Så har du den palestinske frigjøringskampen, som er en progressiv form for nasjonalisme. Det handler ikke alltid om å holde folk ute, men om å vinne handlingsrom og demokrati, sier Rana.
