Leder

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer. Det produseres framdrift – men ikke framtid», skriver Hilde Bergh i Oslo Håndverks- og Industriforening i et innlegg i Dagsavisen. «Når verdiskapingen organiseres slik at kompetanse, overskudd og skatteinntekter forsvinner ut av landet, svekkes grunnlaget for fellesskapet. Når små og mellomstore bedrifter taper markedsandeler, mister vi miljøene som bærer fram nye fagarbeidere», slår hun fast.

«Vi mister miljøene som bærer fram de nye fag­arbeiderne.»

Dette systemet er ikke bærekraftig. Det underminerer ethvert forsøk på å styrke den norske fagutdanningen og lærlingordningen. Staten svekker fagkompetansen, selv om det sies å være et viktig satsingsområde. EØS-reglene, slik de praktiseres her, er irrasjonelle og fører til en erodering av grunnmuren for landets infrastruktur og produksjonsevne. Ethvert land må ha dyktige fagarbeidere, ikke minst av hensyn til beredskapen. Å unnlate å bruke store statlige prosjekter og satsinger i mangemilliarderklassen til å bygge opp hjemlig kompetanse, er offentlig sløsing av en helt annen alvorlighetsgrad enn millionene man eventuelt sparer på å gi kontraktene til selskaper som utelukkende bruker arbeidskraft som flys inn fra utlandet. Det er et system som bygger ned Norge som kompetansenasjon, sluser skatteinntekter og overskudd ut av landet og svekker beredskapen.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.