Det liberale demokratiet – flertallsstyre, vern av individers rettigheter, minoritetsbeskyttelse, rettsstat og ytringsfrihet – diskuteres ikke alltid som det redskapet det er for folkelig maktutøvelse, men snarere som en konstitusjonell maskin, som nærmest går av seg selv, så lenge domstolene får gjort jobben sin, styringseliten legger premissene og systemet ikke blir utfordret av folkelige populistiske bevegelser som truer systemets orden. Men demokratiet er først og fremst et redskap for folkeviljen, et system skapt for å hindre at et fåtall aristokrater og oligarker styrer til fordel for seg selv. «Makt ble nappet ut av tyrannenes hender og overdratt til folket», som historiker Mona Ringvej har sagt om det athenske demokratiet som ble etablert i 507 f.Kr. Hun legger vekt på at demokratiet var et praktisk svar på et overhengende problem: en kronisk maktrivalisering under tyranniet og oligarkiet, som gjorde at staten holdt på å gå under. I det gamle systemet var det slik at når embetsmennene hadde snakket sammen, ble sakene luftet i folkeforsamlingen, så fikk folk vite om dem, kanskje de til og med stemte, men det var ingen reell makt. Det signifikant nye var at borgerne ble trukket aktivt inn i styringen av staten. Makt ble gjort tilgjengelig for alle. Dermed mistet de gamle aristokratiske jordeierfamiliene den selvsagte plassen de hadde hatt.
I Athen var det direkte demokrati, der alle møtte opp og stemte, mens vi nå har et representativt demokrati, med partier og folkevalgte forsamlinger, der innbyggerne velger representanter til kommunestyrer og storting. Likevel er det grunnleggende prinsippet det samme, at demokratiet er et redskap for å sette folkets vilje ut i livet gjennom forhandlinger, kompromisser og flertallsvedtak. Det hviler på folkesuvereniteten: All legitim statsmakt stammer fra folket selv.
«Oligarker og elitesjikt meler sin egen kake»
Skal vi forsvare demokratiet mot alle former for sementering av elitær makt, kreves det en stadig fornying og utvidelse av folkestyret, der det overordnete målet er å trekke flest mulig med i politiske beslutninger og styre og stell. I vestlige land har vi i stedet fått en stadig økende maktkonsentrasjon i toppen av samfunnspyramiden og voksende avstand mellom de styrende og styrte – stikk i strid med idealene fra det athenske demokratiet. Stadig flere områder som er avgjørende for folks livsvilkår og framtidsmuligheter, er ikke lenger underlagt folkevalgt makt, men overlatt til markedet eller til overnasjonale reguleringsmyndigheter og domsmakt. Samfunnets elitesjikt og de mest velbergede har i ly av denne utviklingen fått stadig større makt over samfunnsutviklingen. Det har igjen ført til framveksten av høyrepopulistiske bevegelser og partier, som appellerer til dem som rammes av utviklingen og føler seg avmektige.
Oligarker og elitesjikt meler sin egen kake, mens tyranner som Donald Trump truer med å sette verden i brann. I denne situasjonen er det mange som frykter folkelig innflytelse og deltakelse. Men vi er kanskje heller i et «athensk øyeblikk», der utvidelse av demokratiet – økt folkelig engasjement og deltakelse – er nødvendig for å bryte oligarkene og tyrannenes makt.
En passiv rettighetsbasert liberalisme, der vi overlater stadig flere beslutninger til elitefora, er ingen løsning, men arsenikk til en syk pasient. Derfor er det problematisk – og et sykdomstegn – at vi i så liten grad diskuterer konsekvensene for demokratisk deltakelse og innflytelse når store politiske beslutninger tas, som kommunesammenslåinger, sentralisering, rettsliggjøring og EU-tilknytning. Hvis demokratiet er selve livsnerven i samfunnet – det viktigste å forsvare – må jo folkelig deltakelse og innflytelse alltid være det første vi ser på når store samfunnsspørsmål avgjøres. I stedet ser det ut som enkelte tror at demokratiet reddes ved å skape stadig større avstand mellom de styrende og styrte. Men det er oppskriften på en negativ spiral, som sakte, men sikkert vil styrke de kreftene vi ønsker å bekjempe. Folkelig deltakelse i politiske beslutninger er avgjørende for samfunnets stabilitet. Det er derfor på høy tid å gjenreise idealene fra det athenske demokratiet – og den amerikanske og franske revolusjonen.
