Det liberale demokratiet – flertallsstyre, vern av individers rettigheter, minoritetsbeskyttelse, rettsstat og ytringsfrihet – diskuteres ikke alltid som det redskapet det er for folkelig maktutøvelse, men snarere som en konstitusjonell maskin, som nærmest går av seg selv, så lenge domstolene får gjort jobben sin, styringseliten legger premissene og systemet ikke blir utfordret av folkelige populistiske bevegelser som truer systemets orden. Men demokratiet er først og fremst et redskap for folkeviljen, et system skapt for å hindre at et fåtall aristokrater og oligarker styrer til fordel for seg selv. «Makt ble nappet ut av tyrannenes hender og overdratt til folket», som historiker Mona Ringvej har sagt om det athenske demokratiet som ble etablert i 507 f.Kr. Hun legger vekt på at demokratiet var et praktisk svar på et overhengende problem: en kronisk maktrivalisering under tyranniet og oligarkiet, som gjorde at staten holdt på å gå under. I det gamle systemet var det slik at når embetsmennene hadde snakket sammen, ble sakene luftet i folkeforsamlingen, så fikk folk vite om dem, kanskje de til og med stemte, men det var ingen reell makt. Det signifikant nye var at borgerne ble trukket aktivt inn i styringen av staten. Makt ble gjort tilgjengelig for alle. Dermed mistet de gamle aristokratiske jordeierfamiliene den selvsagte plassen de hadde hatt.