«Alt skal fram i lyset. Alle steiner skal snus. Urett skal rettes opp.»
Det sa daværende arbeidsminister Anniken Hauglie da hun 5. november 2019 redegjorde i Stortinget for det som skulle vise seg å være en av de største rettssikkerhetsskandalene i norsk historie.
7510 personer ble rammet av den norske stats urettmessige krav om at trygdemottakere må oppholde seg i Norge. 86 personer ble feilaktig dømt for trygdesvindel – 48 av dem til fengsel.
Fra Stortingets talerstol ba Hauglie gjentatte ganger om unnskyldning. Hun gjentok at staten skal gjøre opp for seg. En del av opprydningen ble lagt til en uavhengig klagenemnd. Den skulle behandle klager på avslag på erstatningskrav fra Nav-ofrene.
Men i flere år har det pågått en ukjent kamp på bakrommet.
Klagenemnda mener at departementet de ble oppnevnt av, samtidig har bakbundet dem.
– Vi har brukt utrolig mye ressurser på å få innsyn i opplysninger vi mener er viktige for at vi skal kunne utføre den jobben vi er satt til å gjøre. Og det er egentlig en surrealistisk opplevelse, sier nemndmedlem Christian Lundin.
Hemmelighold
Stridens kjerne er en rapport som ble laget av Erna Solbergs regjering i 2014. Nemnda mener den kan være avgjørende for statens erstatningsansvar overfor trygdeskandalens ofre, nærmere bestemt de 120 personene som har søkt Nav om såkalt oppreisningserstatning. Staten nekter å utlevere rapporten.
Den såkalte 2014-rapporten ble laget av en arbeidsgruppe med medlemmer fra fem departementer, bistått av Regjeringsadvokaten, og utreder hvordan staten kunne hindre at folk mottok trygdeytelser i utlandet.
Utgangspunktet for trygdeskandalen var at den norske stat, i sin iver etter å hindre såkalt trygdeeksport, brøt grunnleggende EØS-regler. Etter avsløringen valgte både Solberg-regjeringen og seinere Støre-regjeringen å holde hele 2014-rapporten hemmelig.
I november 2022 fant likevel en sladdet versjon veien til pressen etter at noen av skandalens ofre gikk rettens vei for å tvinge fram offentliggjøring.
Selv med sentrale deler sladdet, vekket rapporten interesse hos nemnda. Bak sladden kunne det være opplysninger som var «relevante og bestemmende» for statens erstatningsansvar, mente nemnda.
Nav: Ikke del av oppdraget
Staten har erkjent ansvar for direkte økonomiske tap som skyldes trygdeskandalen. Mange av ofrene har fått tilbakebetalt penger de urettmessig mistet. Men for såkalt ikke-økonomiske tap, eller tort og svie, er det annerledes.
I praksis dreier det seg ofte om at belastningen for mange av trygdeskandalens ofre har gått på helsa løs eller revet familier i stykker.
Nav Innsatsteam, som behandler søknader om erstatning, opplyser til Klassekampen at 120 personer har søkt om erstatning for tort og svie – såkalt oppreisningserstatning.
Ingen har fått medhold.
Nav opplyser til Klassekampen at det ikke var en del av etatens oppdrag fra departementet å vurdere krav om oppreisningserstatning. Verken Nav, klagenemnda eller domstolene har konkludert med at feilpraktiseringen av EØS-reglene skyldtes grov uaktsomhet, ifølge etaten.
Skal staten holdes ansvarlig etter skadeserstatningsloven, må det sannsynliggjøres at staten har handlet enten forsettlig eller grovt uaktsomt.
Det er her nemnda mener at 2014-rapporten kan være avgjørende. Står det noe i rapporten som tilsier at staten måtte ha visst at kravene om opphold i Norge var ulovlige?
Skjule for å unngå ansvar
Dragkampen om rapporten har pågått i over tre år – og er fortsatt ikke avsluttet. I en lang rekke brev og e-poster, som Klassekampen har fått innsyn i, har klagenemnda rettet skarp kritikk mot regjeringens hemmelighold.
26. april 2023 sendte nemndas tre medlemmer – juristene Christian Lundin, Lene Knapstad og leder Bjarte Askeland – et brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet etter å ha fått avslag på innsyn. Nemnda mener at departementets avslag er i strid med forarbeidene til offentlighetsloven og skriver at departementets «juridiske forståelse av innsynsreglene ikke er korrekt».
Så skjerpes tonen: Dersom nemnda ikke får rapporten, «settes vi som ansvarlige jurister i en umulig situasjon», skriver nemnda. Og videre vil det være «uforsvarlig å treffe avgjørelse om så vel ansvar for staten som ‘frifinnelse’ av staten, uten kjennskap til relevante og vesentlige faktiske opplysninger».
Brevet er signert av nemndleder Askeland, som er ekspert på erstatningsrett. Han er særdeles tydelig når han beskriver hvordan departementets hemmelighold kan se ut fra utsida:
«Dersom departementet ikke gir oss innsyn til tross for at det foreligger hjemmel for å gi innsyn, kan noen oppfatte situasjonen slik at staten har interesse i at dokumentene ikke offentliggjøres, fordi det kan utløse ansvar for staten.»
«Illojal innsnevring»
Nemndas forsøk på å få innsyn har så langt ikke lyktes. Heller ikke en klage til Kongen i statsråd, som i praksis er regjeringen, førte fram.
Jussprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo har lest og vurdert regjeringens begrunnelser. Gravers dom er klar:
– Alt i alt vil jeg si at begrunnelsene er så tvilsomme at man kan begynne å lure på hva det er som ligger under i denne saken, sier han.
Det endelige avslaget hviler på to argumenter: at saker som er behandlet i regjeringen, kan holdes hemmelige, og at dokumenter med råd og vurderinger i større grad enn eksempelvis endelige vedtak kan unntas offentlighet.
Dette er prinsipielt riktig, ifølge Graver.
Han påpeker likevel at begrunnelsen må være konkret. Ifølge Graver vil konsekvensen av regjeringens argumentasjon være at det aldri er grunnlag for å gi ut råd og vurderinger til offentligheten.
– Det er åpenbart en illojal innsnevring av lovens regel, sier han.
Graver reagerer også på at det er regjeringen selv som avgjør om rapporten er relevant for klagenemnda.
«Begrunnelsene er så tvilsomme at man kan begynne å lure på hva det er som ligger under i denne saken.»
— Hans Petter Graver, jussprofessor
Det er offentleglova som regulerer allmennhetens rett til innsyn i dokumenter. Et viktig unntak er for såkalt organinterne dokumenter. Dette er arbeidsdokumenter som holdes internt, eksempelvis i et departement.
En del av regjeringens begrunnelse for ikke å sende rapporten til nemnda, er at den da ikke lenger ville vært et internt dokument. I så fall ville det gjøre at hvem som helst fikk rett på å få den utlevert.
– Dette er neppe riktig, sier Graver.
Han slutter seg med det til nemnda, som mener regjeringen har en uriktig oppfatning av innsynsreglene og at dokumentet fortsatt ville hatt status som organinternt.
– Ikke noe legitimt behov
Jussprofessor emeritus Jan Fridthjof Bernt kaller regjeringens argumentasjon «tvilsom juss».
Ifølge Bernt er avslaget klart i strid med forvaltningsloven. Klagenemnda skal etter loven ha tilgang til alle dokumenter som har inngått som grunnlag for avgjørelsen den skal klagebehandle.
Departementet kan ikke forlange å få «spille med skjulte kort» i sine vurderinger, mener han.
Likevel har departementet brukt reglene i offentleglova om unntak for organinterne dokumenter, en lov som ifølge Bernt ikke er relevant. Og hadde loven vært relevant, skulle departementet uansett ikke brukt dette unntaket, mener han. Rapporten bør ikke kunne hemmeligholdes på dette grunnlaget, selv overfor pressen og allmennheten, ifølge Bernt.
Unntaket for organinterne dokumenter ble i sin tid utformet for å skjerme interne diskusjoner under saksbehandling, og særlig med sikte på arbeidsmåten i departementene, forklarer professoren. Der var det vanlig at en underordnet saksbehandler skrev et utkast eller et notat på høyre halvdel av arket, slik at sjefen kunne skrive kommentarer ved siden av, før videre behandling og vedtak.
Også i dag er formålet med unntaket å skjerme slike uformelle og foreløpige meningsutvekslinger fra offentlig innsyn. Det skal legge til rette for åpen diskusjon underveis i arbeidet. 2014-rapporten er imidlertid et ferdig utarbeidet dokument, slik Bernt ser det, som setter rammer og danner grunnlag for seinere behandling av enkeltsaker.
– I denne saken er vi klart utenfor rammene av de situasjoner denne unntaksregelen tar sikte på. For meg virker det som departementet her må ha misforstått. Departementet har ikke noe legitimt behov for å skjule et dokument som kan ha dannet grunnlag for feil eller kontroversielle vurderinger på et så viktig område, sier Bernt.
Svarer ikke på kritikk
Klassekampen har gjentatte ganger over flere uker forsøkt å få dagens ansvarlige statsråd, Kjersti Stenseng (Ap), til å stille opp til et intervju. Hun har nektet.
Klassekampen har også bedt om intervju med relevante ledere i embetsverket. «Vi takker fortsatt nei», var svaret fra kommunikasjonsavdelingen i departementet.
Klassekampen har forelagt departementet sitatene til Graver og Bernt. Kritikken fra de to juss-nestorene blir i sin helhet ignorert.
