Pernille Ekornrud Grøndal

Nirvana/Samsara

Debatten rundt Øyafestivalen og moderselskapets Israel-forbindelser nådde sitt toppunkt i helgen. Den norske rapperen Musti stilte med et banner med påskriften «Death, death to the IDF» under sin konsert. «Dere tillater et føkkings folkemord», ropte hun fra scenen. Klassekampen har tidligere omtalt at selskapet som eier Øyas eiere, KKR, er tungt investert i israelske selskap, herunder boligselskaper som averterer eiendommer på okkuperte Vestbredden. I tillegg til etiske diskusjoner rundt boikott, reiser slike eierforhold et annet, mer filosofisk spørsmål: Hva skjer med kunstens potensial for politisk motstand, for systemkritikk, når også kunstens arenaer eies av storkapitalen? Ifølge filosofen og cyberpunk-skribenten Mark Fisher har kapitalismen en oppsiktsvekkende evne til å absorbere selv de mest radikale ideer og gjøre dem til en vare som den så selger til lydige konsumenter – oss. Når gigantiske selskaper inntar kunstens arenaer, risikerer kunsten å miste sitt subversive og potensielt systemomveltende potensial, argumenterer han. En som skjønte dette, var Nirvana-frontfigur Kurt Cobain, mente Fisher, som langt på vei antyder at det var en av grunnene til vokalistens eksistensielle angst. «Nothing runs better on MTV than a protest against MTV».