DebattFilm

De kvinnelige krigskor­re­spon­den­tene

Tidlig ute: Østfoldingen Elisabeth Dored rapporterte alt i 1935 fra Etiopia. Foto: Fra privatsamlingTidlig ute: Østfoldingen Elisabeth Dored rapporterte alt i 1935 fra Etiopia. Foto: Fra privatsamling

I skrivende stund trender endelig en film om andre verdenskrig med kvinnelig hovedrolle på Netflix i Norge. I spillefilmen «Lee» portretterer skuespiller Kate Winslet fotograf og krigskorrespondent Lee Miller (1907–1977). Miller var en av få kvinner som med slående fotografisk teft dokumenterte frontlinjene og frigjøringen av konsentrasjonsleirene i Europa. Hennes bilder av snauklipte «tyskertøser» og uhyrligheter fra Buchenwald og Dachau, gjør det nærliggende å spørre seg:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Surrogati

Hva med surro­ga­ti­barnet?

Takk til Klassekampen for en interessant og viktig reportasje om surrogati i helgen. Jeg håper den kan følges opp med faglige synspunkter på surrogati-oppdragsgivernes evne til foreldreskap. Etter min mening er du uegnet som forelder om du fratar en baby morsmelk og fysisk kontakt med mora. Et barn er ikke en vare, men et menneske med rettigheter. Å ta spedbarnet vekk fra mor krenker dets rett til å få være hos henne og er med stor sannsynlighet skadelig for barnets fysiske og mentale helse, både når det skjer og for resten av dette mennesket sitt liv. For å hindre den hjerterå menneskehandelen må politiet instrueres fra politisk hold om å prioritere etterforskning som avslører surrogatioppdrag fra norske borgere.

Nobelprisen

«The Nobel guys»

Det blåøyde landet», som Eva Joly kaller det, har nå våknet til sjokknyhetene om at Thorbjørn Jagland, da han var formann i Nobelkomiteen, tok imot «tjenester» i millionklassen, via mellommannen Epstein. At også «the Nobel guy» Asle Toje omtales i forbindelse med kretsen rundt Trump, slår enda en sprekk i den sittende komiteens påståtte politiske uavhengighet. Sett i lys av avsløringene er det nå åpenbart at nobelprisens prestisje kan korrumpere komiteens medlemmer ut ifra politiske, om enn velmenende, agendaer. At Thorbjørn Jagland og Asle Toje får møter med hvem det skal være, kan sikkert oppleves som viktig for deres arbeid, men er det greit at døråpneren omtaler dem som henholdsvis «The Nobel Peace big shot» og «The Nobel guy»? Ja, folk med internasjonale ambisjoner skal være ringrever som knytter kontakter på kryss og tvers. Men de skal kanskje ikke samtidig være medlemmer av Den norske nobelkomiteen og kunne bruke medalje og prispenger som lokkemat. Selv om fredsbegrepet kan tolkes vidt, skal medlemmer av Nobelkomiteen ha én eneste agenda: Å finne kandidater som fremmer fredens sak, «som har kjempet for fred og forbrødring i en konflikt», og som helst også har oppnådd resultater. Tildelingen av fredsprisen til Maria Machado kompromitterte Den norske nobelkomiteen mer enn noen annen. Det er vanskelig å se dette som annet enn et politisk fundert kompromiss, da vår nærmeste alliertes president sa at han ville ha Nobels fredspris.

Kunstig intelligens

Verre med KI enn hjelp fra venner?

I en artikkel 27. januar spør Klassekampen: «Er det greit å kvesse argumentene med KI?» Bakgrunnen er mistanken fra enkelte om at to avisdebattanter har brukt KI for å forbedre sine innlegg. Dette kritiseres av noen, mens andre mener det kan være OK, og at det åpenbart vil bli mer utbredt. I den forbindelse kan vi spørre om det er mer kritikkverdig å konsultere KI for å sjekke teksten enn å få hjelp fra venner? Åsne Seierstad valgte det siste da hun ville kvalitetssikre teksten i sin prisbelønte bok «Ufred». Hun forteller om dette i kapittelet ‘Kilder’, hvor hun sier: «For å yte rettferdighet til alle historiene folk har fortalt, har vi jobbet mye med det litterære», og forteller videre: Forlegger Anders Heger «har vært med hele veien og bidratt med fine fortellergrep som har hevet tekstene». Knut Ola Ulvestad, forlagets direktør for sakprosa, har kommet med «presise vurderinger på språk, stil og retning». Forfatter Kjetil Østli har «snappet ut ord, lettet teksten og skapt bedre flyt». Ayesha Wolasmal har «slåss for tempo, og fjernet det hun etter hvert bare kalte halm, gjerder og mose». Sanger og poet Ingrid Olava Brænd Eriksen «har fått inn litt poesi i kapitlene, og der Ayesha ville videre, ville hun bli igjen, så å gjøre alle til lags, får jeg aldri til». Hvem vet hva resultatet hadde blitt om forfatteren i stedet hadde valgt KI? (Personlig synes jeg at litt mer «halm og mose» kunne blitt fjernet fra bokas første del.).