Det blåøyde landet», som Eva Joly kaller det, har nå våknet til sjokknyhetene om at Thorbjørn Jagland, da han var formann i Nobelkomiteen, tok imot «tjenester» i millionklassen, via mellommannen Epstein.
Allerede abonnent? Logg inn
Takk til Klassekampen for en interessant og viktig reportasje om surrogati i helgen. Jeg håper den kan følges opp med faglige synspunkter på surrogati-oppdragsgivernes evne til foreldreskap. Etter min mening er du uegnet som forelder om du fratar en baby morsmelk og fysisk kontakt med mora. Et barn er ikke en vare, men et menneske med rettigheter. Å ta spedbarnet vekk fra mor krenker dets rett til å få være hos henne og er med stor sannsynlighet skadelig for barnets fysiske og mentale helse, både når det skjer og for resten av dette mennesket sitt liv. For å hindre den hjerterå menneskehandelen må politiet instrueres fra politisk hold om å prioritere etterforskning som avslører surrogatioppdrag fra norske borgere.
Sunniva HuglenI skrivende stund trender endelig en film om andre verdenskrig med kvinnelig hovedrolle på Netflix i Norge. I spillefilmen «Lee» portretterer skuespiller Kate Winslet fotograf og krigskorrespondent Lee Miller (1907–1977). Miller var en av få kvinner som med slående fotografisk teft dokumenterte frontlinjene og frigjøringen av konsentrasjonsleirene i Europa. Hennes bilder av snauklipte «tyskertøser» og uhyrligheter fra Buchenwald og Dachau, gjør det nærliggende å spørre seg: Kan dagens skyttergraver i Europa, fascismen i USA og Winslets nylige suksess gjøre at det endelig løsner for andre liknende fortellinger på lerretet her hjemme? I desember meldte Norsk filminstitutt millionstøtte til en storfilm med kvinnelig regissør og hovedrolle: «I krigens navn», om motstandskjemper Anne Marie Breien (1915–2003). Siden listen over mannlige heltehistorier fra andre verdenskrig begynner å bli lang, er dette svært gode nyheter. Til nå har, med få unntak, norsk filmhistorie forvist kvinnenes innsats til biroller. I 2024 utløste Sigrid Bonde Tusvik en debatt om «mannefilmer» i norsk krigsfilmbransje.
Ingela NødingI en artikkel 27. januar spør Klassekampen: «Er det greit å kvesse argumentene med KI?» Bakgrunnen er mistanken fra enkelte om at to avisdebattanter har brukt KI for å forbedre sine innlegg. Dette kritiseres av noen, mens andre mener det kan være OK, og at det åpenbart vil bli mer utbredt. I den forbindelse kan vi spørre om det er mer kritikkverdig å konsultere KI for å sjekke teksten enn å få hjelp fra venner? Åsne Seierstad valgte det siste da hun ville kvalitetssikre teksten i sin prisbelønte bok «Ufred». Hun forteller om dette i kapittelet ‘Kilder’, hvor hun sier: «For å yte rettferdighet til alle historiene folk har fortalt, har vi jobbet mye med det litterære», og forteller videre: Forlegger Anders Heger «har vært med hele veien og bidratt med fine fortellergrep som har hevet tekstene». Knut Ola Ulvestad, forlagets direktør for sakprosa, har kommet med «presise vurderinger på språk, stil og retning». Forfatter Kjetil Østli har «snappet ut ord, lettet teksten og skapt bedre flyt». Ayesha Wolasmal har «slåss for tempo, og fjernet det hun etter hvert bare kalte halm, gjerder og mose». Sanger og poet Ingrid Olava Brænd Eriksen «har fått inn litt poesi i kapitlene, og der Ayesha ville videre, ville hun bli igjen, så å gjøre alle til lags, får jeg aldri til». Hvem vet hva resultatet hadde blitt om forfatteren i stedet hadde valgt KI? (Personlig synes jeg at litt mer «halm og mose» kunne blitt fjernet fra bokas første del.).
Alf J. Lyngra