Jon Gangdal argumenterer i Klassekampen 20. januar for en ny lov for å kunne dele riktig informasjon til rett tid om at barn kan være i fare. En slik lov skal angivelig kunne «balansere taushetsplikt og opplysningsplikt ut fra et felles og overordnet perspektiv» og ut fra hva som er det beste for barnet akkurat nå.
Allerede abonnent? Logg inn
Samme uke som Europaparlamentet vedtok sin tydeligste resolusjon om Georgia på flere år - med solidaritet med det georgiske folket og sanksjonstiltak mot den oligarkiske makten som har bidratt til demokratisk tilbakegang, kom Ragnar Skres «analyse» 17. juni med premisser i skarp kontrast til resolusjonens virkelighetsbeskrivelse. Kommentaren bygger på en sirkulær argumentasjon der EU fremstilles som årsaken til utviklingen i Georgia, mens utviklingen i Georgia samtidig brukes som bevis på EUs påståtte destabiliserende rolle. Slik styres leseren mot en konklusjon innebygd i premissene. Strategiske ordvalg, som «Georgia-krigen» og «Ukraina-krigen», flytter også leserens oppmerksomhet bort fra Russlands rolle som okkupant. Skre advarer mot blokktenkning og geopolitiske forenklinger, men reduserer samtidig Georgias okkuperte territorier til «utbryterområder» som en følge av Sovjetunionens oppløsning. Selv etter tiår med dekning av Georgia, viderefører han de russiskdominerte betegnelsene som har fått feste i vestlige medier, fremfor de georgiske navnene av okkuperte regioner Aphkhazeti og Samachablo. Russland fortsetter med å flytte de administrative grensene innover georgisk territorium, splitte landsbyer, frata familier jord og eiendom og bortføre, fengsle og utsette georgiere for overgrep. Når Skre omtaler dette som en «frossen konflikt» og advarer mot å «blusse opp», bidrar han til å tilsløre den pågående russiske okkupasjonen. Advarsler om «eskalering» dukker opp idet det åpner seg muligheter for et historisk og politisk oppgjør med langvarig okkupasjon.
Maka DolidzeDet første Frp gjorde var å rope på mer privatisering da Helsepersonellplan 2040 ble lagt fram. Uka etter gjorde helseministeren fra Ap det samme. Han ville ha enda flere avtaler med kommersielle aktører i Ventetidsløftet. Det er feil medisin. Å slippe til kommersielle er en kur med alvorlige bivirkninger. NHO jublet for mer privatisering, mens LO-økonom Nicholas Wilkinson beskriver problemet godt i Klassekampen 25. juni: «Den nye forskingen gir et tydelig signal: Økt privatisering av helsetjenester er ikke en løsning på kapasitetsproblemene. Tvert imot kan det forsterke dem og gi dårligere helse for befolkningen samlet sett». Arbeiderpartiet bør lytte mer til LO, mindre til NHO. Kommersielle aktører skaper ikke nye sykepleiere eller helsefagarbeidere. De rekrutterer fra den samme offentlige helsetjenesten som allerede er hardt presset. Det øker ikke kapasiteten, det flytter bare folk fra vår felles helsetjeneste over til kommersielle. Pengene bør heller brukes til å ruste opp sykehusene og forbedre arbeidsvilkårene, slik at helsepersonell faktisk orker å bli i jobben.
Seher AydarHvorfor får formuesbeskatningen så stor oppmerksomhet – senest i forbindelse med framlegging skatkommisjonens rapport? Omtrent 14 prosent av norske skattebetalere betaler formuesskatt. Det er altså ikke en byrde som rammer flertallet av norske skattebetalere. Det er kanskje ikke vanskelig å finne enkeltskjebner som skatten rammer på en urimelig måte, men for det store flertall av skattebetalere er debatten omkring formuesskatt totalt irrelevant. Debatten om formuesskatten er kun interessant for velgere som tror at de er rike eller som forventer å bli rike. De som allerede er rike har, med unntak av dem som ser sin samfunnsmessige rolle, flyttet ut eller på annen måte foretatt skattemessige disposisjoner. Så lenge det finnes muligheter for å unngå skatt, vil disse snylterne flytte dit kapitalen ikke beskattes. Marx formulerte dette med at «Kapitalen har intet fedreland». En behøver ikke å være marxist for å slutte seg til denne iakttakelsen.
Bjørn Hagen