DebattIran

Systematiske massedrap

Lars Mathias Undheim (Advokat)
TEHERAN I BRANN: Regimets brutale svar på folkeopprøret i Iran kan bli stående som en av de mest alvorlige forbrytelsene mot menneskeheten i vår tid, skriver forfatteren. Foto: AP Photo, NTBTEHERAN I BRANN: Regimets brutale svar på folkeopprøret i Iran kan bli stående som en av de mest alvorlige forbrytelsene mot menneskeheten i vår tid, skriver forfatteren. Foto: AP Photo, NTB

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Astrid Hygen Meyer
Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Bendik Mondal, Ingrid Tinmannsvik og 1 andre
Aktiv dødshjelp

Et stille krav om verdighet

Niels Erik Opdahl skriver i onsdagens avis ærlig og ubehagelig presist om alderdommens tap av balanse – fysisk, mentalt og eksistensielt. Om fallene, pusten som ikke strekker til, og om frykten for det mange av oss egentlig er mest redde for: ikke døden i seg selv, men å miste kontrollen over eget liv før det tar slutt. Jeg deler dette perspektivet. Og jeg opplever Opdahls tekst ikke som et rop etter døden, men som et stille krav om verdighet. I Norge har vi, med rette, vært opptatt av livets ukrenkelighet. Samtidig har vi også kjempet frem retten til selvbestemmelse – mest tydelig formulert gjennom retten til fri abort. Grunntanken der er enkel og dypt human: Ingen andre enn individet selv kan fullt ut bære konsekvensene av et livsavgjørende valg, og derfor må beslutningen ligge hos den det gjelder. Det er denne tanken jeg savner når samtalen kommer til livets slutt. For mange eldre handler ikke frykten om å dø, men om å leve videre uten autonomi: uten språk, uten kontroll over kroppens mest grunnleggende funksjoner, uten mulighet til å uttrykke vilje eller samtykke. Når livet reduseres til biologisk opprettholdelse, mens personen gradvis forsvinner, er det legitimt å spørre: Hvem er dette livet egentlig til for? Opdahl beskriver det presist når han spør når tanken er «klar nok» til å si at nok er nok.

Bård Bergsjø