På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium.
Allerede abonnent? Logg inn
Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.
Astrid Hygen MeyerEtter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.
Lars Mathias UndheimNiels Erik Opdahl skriver i onsdagens avis ærlig og ubehagelig presist om alderdommens tap av balanse – fysisk, mentalt og eksistensielt. Om fallene, pusten som ikke strekker til, og om frykten for det mange av oss egentlig er mest redde for: ikke døden i seg selv, men å miste kontrollen over eget liv før det tar slutt. Jeg deler dette perspektivet. Og jeg opplever Opdahls tekst ikke som et rop etter døden, men som et stille krav om verdighet. I Norge har vi, med rette, vært opptatt av livets ukrenkelighet. Samtidig har vi også kjempet frem retten til selvbestemmelse – mest tydelig formulert gjennom retten til fri abort. Grunntanken der er enkel og dypt human: Ingen andre enn individet selv kan fullt ut bære konsekvensene av et livsavgjørende valg, og derfor må beslutningen ligge hos den det gjelder. Det er denne tanken jeg savner når samtalen kommer til livets slutt. For mange eldre handler ikke frykten om å dø, men om å leve videre uten autonomi: uten språk, uten kontroll over kroppens mest grunnleggende funksjoner, uten mulighet til å uttrykke vilje eller samtykke. Når livet reduseres til biologisk opprettholdelse, mens personen gradvis forsvinner, er det legitimt å spørre: Hvem er dette livet egentlig til for? Opdahl beskriver det presist når han spør når tanken er «klar nok» til å si at nok er nok.
Bård Bergsjø