DebattLitteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider.

Litteraturbrevet

Meld deg på litteraturbrevet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Bitcoin

Lyssky virksomhet

Takk til Svein Ølnes’ oppklarende bemerkninger i Klassekampen 7. august rundt bruk av bitcoin i kriminell virksomhet. Jeg tittet nærmere på den rapporten han siterte fra. Her finner man undertitler som «Stolen funds and scams still prolific», opplysninger som at 2024 var er rekordår for tilfang av «illicit» aktører og at i fjor ble 3,4 milliarder dollar kryptopenger stjålet. Alt sammen ytterst spennende lesning. De tall Ølnes siterer for lyssky transaksjoner, er de sakene som Chainalysis har klart å bekrefte som lyssky. Hvilken andel disse utgjør av den totale mengden lyssky virksomhet i systemet, blir gjetning. Et dagsaktuelt eksempel er datalekkasjen som rammet Lillestrøm for noen dager siden.

Rasisme

Refuser rasisme!

I forlagsverden er vi glade i å holde festtaler om mangfold og ytringsfrihet. Kanskje burde vi snakke litt mer om den andre oppgaven vi har også: Å refusere. Vi brenner for ytringsfriheten, for det ville koret av stemmer som skaper den mangfoldige litteraturen og det rike samfunnet vi ønsker oss. Men å refusere manus er en like viktig del av vårt ansvar som forlag som det å formidle. Hvert år mottar norske forlag tusenvis av manus. Noen blir bøker. Mange blir det ikke. Det er en del av kvalitetsarbeidet vårt. For noen dager siden skrev jeg til en av våre viktigste forfatterstemmer, Sumaya Jirde Ali.

Mediekritikk

Takk for lisse­pasningen, Kristensen

Journalisten skrev et innlegg om at det ikke er behov for faktasjekk, men kan det virkelig stemme at innlegget er basert på en stor faktafeil? Kari Kristensen har et godt poeng når hun skriver at journalistikken til Faktisk.no ligner på fotballens VAR. Den følelsen har av og til krøpet over meg også, når vi har analysert detaljer i bilder og videoer etter bevis på hvem som sto bak bomben som traff barneskolen i Iran, for eksempel. Der stopper nok også enigheten. Kristensen kaller Faktisk.no for et sannhetsministerium. George Orwells sannhetsministerie manipulerte befolkningen ved å spre propaganda, presentere løgner som fakta og skjule kildene sine. Altså det motsatte av vårt formål. Redaksjonen ble startet fordi de norske mediehusene hadde et behov for å møte falske påstander med noe. I dag er vårt fokus mindre på løsrevne politiske ytringer, og mer på å avdekke falskt innhold som spres på sosiale medier.