Leder

Tiggerunde

Bendik Wold

Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering? Det nye nettmagasinet Demo – en avlegger av danske Zetland – skal etter planen starte med daglige publiseringer i løpet av våren. Men dét skjer bare hvis redaksjonen klarer å samle 5000 abonnenter innen 12. februar. «Dersom vi ikke lykkes med kampanjen, står vi uten jobb om kort tid», sier daglig leder Ingrid Tinmannsvik til Medier24. Det hadde ikke behøvd å være slik; realiteten er at Demo har svært pengesterke eiere i ryggen. Zetland, som eier 92,5 prosent av den norske filialen, ble i fjor høst kjøpt opp av Bonnier News, et mediekonsern som i 2024 omsatte for 10,5 ­milliarder svenske kroner.

«All retorikk peker mot at dette er en idealistisk gründerbedrift.»

Man bør ikke avfeie et nytt medium bare fordi det er konserneid. Slik verden er skrudd sammen, vil mye motstandsarbeid måtte skje i små, delvis autonome lommer innenfor systemet. Samtidig er det nødvendig å spille med åpne kort. Som Filter-redaktør Harald S. Klungtveit påpeker overfor Medier24, kan det framstå som om Demo «stjeler klærne til små, uavhengige medier og mediegründere som tar reell risiko». Langt nede på magasinets nettside nevnes det riktignok at Demo er eid av Zetland, men ellers peker all retorikk mot at dette er en idealistisk gründerbedrift. Realiteten er at Bonnier News er Nordens største mediekonsern, med riksaviser som Expressen og Dagens Nyheter i porteføljen. I høst fikk selskapet kjeft for å outsource redigeringen av 21 magasiner til Vietnam, som ligger helt nede på 173. plass på pressefrihetsindeksen til ­Reportere uten grenser.

I ei tid som framelsker autentisitet og moralsk helstøpte typer, er det ikke rart at Demos «indie»-retorikk raskt blir plukket fra hverandre. Kritikken bør imidlertid ikke rettes mot de ansatte, men mot eierselskapet som lusker i kulissene. Hvis Bonnier mente alvor med sin norske satsing, burde Demo-­redaksjonen få slippe denne ydmykende tiggerunden med kniven på ­strupen. Ikke bare er det dårlig personal­politikk; det er også respektløst overfor ­potensielle lesere, som mellom linjene blir fortalt at de tilhører et segment som ligger langt, langt nede på Bonnier-­konsernets prioriteringsliste.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal