Få artister borer seg like langt inn i menneskesinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.
Jeg husker fint lite av livet utenom sangene mine, ler Kaya Wilkins.
Allerede abonnent? Logg inn
Artistenes blandakor gjør både protestsang og motivasjonssang. Nå arrangerer de «Nyttårsløfter for Gaza».
For femti år siden befant David Bowie seg ved endestasjonen. Det resulterte i en av hans største kunstneriske triumfer.
Hva skjer etter Trump og amerikansk dominans, og hva skjer etter demokratiet – uansett hvor lite demokratisk det måtte være? Leonard Cohen, som døde dagen før Trump ble valgt til president i 2016, har advart oss for lengst. I «What Is Coming 2.16.03» fra diktsamlingen «The Flame» (utgitt posthumt i 2018) skriver han om et 4th Reich, før han avslutter: you have no understanding / of the consequences / of what you do / oh and one more thing / you aren’t going to like / what comes after / America. Det heter seg at amerikanere kan business, men i en musikksammenheng gir det et feil bilde av hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. USA leder ikke an i populærmusikken – via bransjeledende Universal, Sony, Warner, Live Nation, Ticketmaster og så videre – fordi selskapene deres opptrer som hissige kapitalister som grenser mot monopolister, klare for å kjøpe opp hvem som helst når som helst. De leder an fordi de har vært og er formidlere av amerikansk musikk – som er bygget på det stikk motsatte av alt som preger Trump og Maga, anti-innvandring og deres bisarre form for isolasjonisme. I forrige ukes Musikkmagasinet skrev Frida Fliflet om hvordan den lokale popmusikken har fått et merkbart globalt gjennomslag. Vel, den amerikanske popmusikken har alltid vært global i sitt vesen, noe som er selve kjernen i dens appell (uansett hvor lokal den måtte oppfattes der borte). Fra et musikalsk ståsted er nemlig det amerikanske også vestafrikansk, østeuropeisk, irsk, tysk og dessuten norsk, blant mye annet.