Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.
To Love Somebody
Fat Possum
Langt fra perfekt på privaten, men like fullt den perfekte soulmann – fanget mellom tro og tvil, sex og skam, Gud og grådighet – med en frasering for evigheten. Al Green hører hjemme i samme soulsanger-liga som Aretha, Otis, Ray, Marvin, Stevie – de man er på fornavn med.
Allerede abonnent? Logg inn
Den plagede kunstneren på det store lerretet.
«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.
Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.