Hvordan møte endetidsprofetier? La meg gjøre et forsøk. Rett før jul publiserte Asle Toje kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten. Der hevdet han blant annet: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand». De korte setningene bidro til å begrunne følgende: «En nasjon er et skjebnefellesskap». Nasjonens egentlige udødelighet er kanskje å «gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter».
I og med at han er medlem av Den norske Nobelkomite, får Tojes tekster en viss tyngde. Her skal jeg konsentrere meg om et annet verv, til belysning av utsagnene. Toje er medlem av administrativt råd for Messiaskirken i Oslo, en del av Den lutherske kirke i Norge. Det konservative kirkesamfunnet, dannet av utbrytere fra Den norske kirke, ble etablert i 2006. De har sin egen alternative presteutdanning, Ad fontes, som drives i søken etter det «opprinnelig lutherske», tidfestet om lag 150 år tilbake i tid, før teologien for alvor tok i bruk moderne tekstkritiske metoder. Andre kirkesamfunn har justert seg etter filologisk innsikt i hvordan Bibelen er blitt til, som følge av feilbarlige oversettelser og avskrifter gjennom flere tusen år. Den lutherske kirke i Norge regner derimot Bibelen som ufeilbarlig, altså «eneste kilde og rettesnor for tro, lære og liv». Kirkesamfunnet med om lag 150 medlemmer «godtar ikke kvinnelige prester, homofili eller abort» (Aftenposten 3. april 2025).
«Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne er merkbar.»
Som medlem av rådet er Toje ansvarlig for Oslo-menighetens økonomi og strategi. Ansvaret setter hans utsagn om veksthusdyrking av «selvopptatte minoriteter» i et spesielt lys. Øverste autoritet i Den lutherske kirke i Norge er biskop Torkild Masvie, opprinnelig utdannet ved Menighetsfakultetet. Han har videre studert blant annet i USA og Israel. Innflytelsen fra fundamentalistiske kristne, særlig den amerikanske Missouri-synoden, er merkbar i hans offentlige virke. Masvie har i likhet med Toje over tid markert seg som kritisk til utviklingen i Den norske kirke. Hvordan han argumenterer for sine alternative teologiske synspunkter på ytre høyrefløy, framstår uklart. Men ambisjonene er tydelige: Den lutherske kirke i Norge skal føre det han kaller en «aggressiv kirkeplantingsstrategi».
Den norske kirke hadde 3,4 millioner medlemmer i 2024. På denne bakgrunnen kan man lese Tojes kronikk på nytt: Hvem bidrar til fragmentering? Toje er en flittig samfunnsdebattant. Han publiserte for eksempel kronikken «Europa er i dyb krise» i danske Kristeligt Dagblad (29. desember 2025). Her hevder Toje at vår verdensdel er rammet av «åndelig udmattelse» og må søke tilbake til sin kristne kjerne for å unngå «civilisatorisk selvudslettelse». Europa mangler en ledende nasjon, og «har mistet sit interne kompas». Toje savner en åndelig opprustning, en «ny erkendelse af, at et fællesskab ikke bare er love, institutioner og skatter, men også mening, pligt, loyalitet, lidelse og håb».
Som historisk faktum er det ikke vanskelig å enes om at kristendommen har hatt betydning for europeisk kultur. Toje er ikke alene om å interessere seg for slike spørsmål. De siste ukene har både Mímir Kristjánsson, Sofie Marhaug (Facebook, 12. januar) og Terje Eidsvåg (Adresseavisen, 30. desember) fortalt om egen bibellesning. Marte Heian-Engdal har skrevet om erfaringer med å oppsøke norske kirker (Aftenposten, 28. desember). Flere kirkesamfunn melder om økt interesse blant unge, også Den norske kirke. Dersom Toje er bekymret for fragmentering, anbefaler jeg Mímir Kristjánssons og andres åpne, lesende holdning. Den virker mer konstruktiv enn å gå i gamle, obskurantistiske blindspor.
