I Klassekampen 16. januar uttaler utenrikspolitisk talsperson for Rødt, Bjørnar Moxnes, følgende om Grønland: «No handlar det om å avskrekke konkrete truslar frå USA og hindre ei vidare eskalering.» Det kan, ifølge ham, gjøres blant annet ved å sende norske fregatter, eller «det som trengst».
Allerede abonnent? Logg inn
Når årets fredsprisvinner velger å «gi prisen videre» til Donald Trump, bryter hun ikke bare med nobelkomiteens regler. Hun latterliggjør selve institusjonen. Nobels fredspris er ikke en personlig eiendel man kan overrekke som et politisk symbol. Når den behandles slik – og Trump villig tar imot dette som et slags trofé – forvandles verdens viktigste fredspris til politisk teater. Det er flaut, og det er barnslig. Men viktigere: Det er avslørende. For dette øyeblikket oppstår ikke i et vakuum.
André ClemetsenIran står ved et historisk veiskille. Etter tiår med politisk undertrykkelse, økonomisk stagnasjon og systematiske menneskerettighetsbrudd har protester igjen fylt gatene i Teheran, Mashhad, Zahedan og et titalls andre byer og blitt møtt av en brutal og dødelig respons fra regimet som med stor sannsynlighet har krevd tusenvis av menneskeliv. Millioner av iranere har vist en tydelig vilje til endring. Nylig har Reza Pahlavi presentert sin Emergency Phase-plan – et politisk veikart som hevder å tilby Iran en kontrollert overgang bort fra diktatur og i retning av et demokratisk styresett. På papiret lover planen valg som skal sikre folkets deltakelse i landets fremtid. Den fremstår som et demokratisk rammeverk, men en nærmere analyse viser at den institusjonelle strukturen legger til rette for toppstyrt maktkonsentrasjon, utnevnelsesbasert representasjon og risiko for en uendelig overgangsperiode. Selv der demokratiske mekanismer formelt er til stede, er makten i praksis personalisert, og sikkerhetsapparatet kan operere uten kontroll. Kjernen i planen er Pahlavis rolle som «Leader of the National Uprising».
Arash MoradiInnføringen av seksårsreformen var i hovedsak en politisk beslutning. Den møtte betydelig motstand blant pedagogisk personell og hos utviklingsteoretikere. Mange påpekte at seksåringer utviklingsmessig befinner seg i førskolealder, og at overgangen fra barnehage til skole kunne bli særlig krevende for umodne barn, spesielt gutter som i gjennomsnitt modnes senere enn jenter. Å miste et barnehageår førte til at enkelte barn møtte skolekrav før de var kognitivt, emosjonelt og sosialt klare for det. Tidlige nederlagsopplevelser og lav mestringsfølelse i skolen er kjente risikofaktorer for senere skolefrafall og utenforskap. Utenforskap igjen er tett knyttet til økt risiko for kriminalitet og varig tilknytning til trygdesystemet. Seksårsreformen i seg selv forårsaker ikke kriminalitet eller tidlig uførhet, men reformen kan likevel forstås som en av flere strukturelle faktorer som har bidratt til økt sårbarhet hos enkelte grupper, særlig hos unge menn. Da skolestart ble framskyndet med ett år, mistet barna et viktig barnehageår.
Åse Pedersen