I en kronikk påsto eksdiplomat Thoralf Stenvold at Kina ikke vender ryggen til en regelstyrt verden forankret i FN og WTO. I mitt svar karakteriserte jeg denne fortellingen som en røverhistorie. Dette begrunnet jeg med henvisning til en rekke eksempler på at Beijing misligholder sine forpliktelser, etter forgodtbefinnende.
Allerede abonnent? Logg inn
Mesteren i Newspeak (Nytale), den britiske forfatteren George Orwell, mynta kjente nytaleuttrykk som «Krig er Fred», «Frihet er Slaveri» og så videre. Nå har han fått skarp konkurranse av vår finansminister Jens Stoltenberg: «Rettferdighet er skattefritak for de rike.» Gratulerer!.
Olav Bakken JensenRaudts høgredreiing når stadig nye høgder. No føreslår stortingsgruppa å leggja ned det statlege investeringsselskapet Nysnø. For eit parti som stort sett har hatt eitt svar i næringspolitikken – statleg eigarskap – er dette ganske merkeleg. Ifølgje Raudt subsidierer Nysnø investeringar i private selskap der risikoen blir boren av skattebetalarane, medan gevinsten går til dei private eigarane. Dette er både direkte misvisande og heng ikkje på greip prinsipielt. Nysnø subsidierer ikkje investeringar i private selskap, men investerer på same vilkår som private aktørar. På vegner av staten får dei ein eigarposisjon i selskapa dei investerer i, og tek del i gevinsten på lik linje med andre investorar. Risikoen blir delt mellom Nysnø og dei private, og gevinsten blir delt tilsvarande.
Reber Iversen og Ingrid FiskaaI en sak i Klassekampen 27. februar problematiseres bokhandlere og forlags bruk av bokbloggeres anmeldelser og terningkast når bøker presenteres i butikk. Bjørn Vatne, på vegne av Den norske Forfatterforening, er delvis enig i problemstillingen – særlig når det gjelder manglende transparens om hvor anmeldelsene kommer fra. Det er en relevant innvending, og det er viktig å opplyse tydelig om kilden til en anmeldelse slik at lesere kan ettergå og vurdere den selv. Saken i Klassekampen peker imidlertid mot en større og mer grunnleggende debatt: Hvilke bøker får egentlig tradisjonell kritikk i Norge? Det er en kjent sak at spesifikke sjangere, som romantikk, feelgood, og serieromaner, i liten grad får plass i de store redaktørstyrte kulturredaksjonene. Ikke fordi de ikke selger (ofte tvert imot), men fordi disse sjangrene ikke anses som «kritikkverdige» innenfor en litterær kvalitetsdiskurs som fremdeles er preget av modernistiske idealer. Dermed oppstår det et tomrom, som nå fylles av nisjebaserte anmeldelsesmiljøer som bokbloggere og bookstagram-profiler. For disse sjangrene blir både lest, diskutert, og anmeldt – bare ikke i de kanalene som tradisjonelt har hatt definisjonsmakt. At disse nye anmelderne nå blir inkludert i bokens presentasjon i bokhandelen, er ikke en systemglipp slik det fremstilles i Klassekampen. Det er en maktforskyvning, og kanskje også en demokratisering. Reaksjonene tyder på en frykt for at noen kan miste posisjonen som de eneste bokanmelderne det skal være verdt å lytte til. Sosiale medier gjør det nå mulig å skape nye offentligheter for vurdering og legitimering av litteratur som engasjerer, og som tidligere ble forbeholdt etablerte kulturredaksjoner som kunne bestemme hva som ble vurdert i offentligheten.
Ragnhild Yndestad