Nysnø-populismen i Raudt

Demo­kra­ti­sering av kritikken

I en sak i Klassekampen 27. februar problematiseres bokhandlere og forlags bruk av bokbloggeres anmeldelser og terningkast når bøker presenteres i butikk. Bjørn Vatne, på vegne av Den norske Forfatterforening, er delvis enig i problemstillingen – særlig når det gjelder manglende transparens om hvor anmeldelsene kommer fra. Det er en relevant innvending, og det er viktig å opplyse tydelig om kilden til en anmeldelse slik at lesere kan ettergå og vurdere den selv. Saken i Klassekampen peker imidlertid mot en større og mer grunnleggende debatt: Hvilke bøker får egentlig tradisjonell kritikk i Norge? Det er en kjent sak at spesifikke sjangere, som romantikk, feelgood, og serieromaner, i liten grad får plass i de store redaktørstyrte kulturredaksjonene. Ikke fordi de ikke selger (ofte tvert imot), men fordi disse sjangrene ikke anses som «kritikkverdige» innenfor en litterær kvalitetsdiskurs som fremdeles er preget av modernistiske idealer. Dermed oppstår det et tomrom, som nå fylles av nisjebaserte anmeldelsesmiljøer som bokbloggere og bookstagram-profiler. For disse sjangrene blir både lest, diskutert, og anmeldt – bare ikke i de kanalene som tradisjonelt har hatt definisjonsmakt. At disse nye anmelderne nå blir inkludert i bokens presentasjon i bokhandelen, er ikke en systemglipp slik det fremstilles i Klassekampen. Det er en maktforskyvning, og kanskje også en demokratisering. Reaksjonene tyder på en frykt for at noen kan miste posisjonen som de eneste bokanmelderne det skal være verdt å lytte til. Sosiale medier gjør det nå mulig å skape nye offentligheter for vurdering og legitimering av litteratur som engasjerer, og som tidligere ble forbeholdt etablerte kulturredaksjoner som kunne bestemme hva som ble vurdert i offentligheten.