Da forskere fra NTNU skulle observere hvordan nye vennskap ble til i en førsteklasse, fikk de en litt ubehagelig overraskelse, skriver NRK. For da skolen kjøpte inn barbiedokker med mørkere hud og andre kroppsfasonger enn den opprinnelige, som i virkelighetens verden ville hatt en BMI innafor kriteriet for anoreksi, som et tiltak for å fremme mangfold, ble resultatet annerledes enn ventet. Mens barna til vanlig lekte på tvers av hudfarge, oppsto det i frileken med barbiedokkene et tydelig mønster der de lyse, slanke barbiene med blondt hår ble de mest populære å leke med. Dokkene med mørk hud ble kalt stygge og fikk skurkeroller i leken, mens de større barbiedokkene ville stort sett ingen leke med. At barn påvirkes av idealer og holdninger fra voksenverden og kulturen som omgir oss, er kanskje ikke så overraskende. Det er likevel interessant hvordan studien beskriver at det var introduksjonen av disse barbiedokkene som førte til at disse holdningene kom til uttrykk i leken. Funnene i en britisk studie fra 2021 tyder også på at barbiedokkene i seg selv påvirker dem som leker med dem.
Ida Søraunet WangbergHold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.
Ole Magnus RappHele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.
Lara Rashid