Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt.
Allerede abonnent? Logg inn
Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.
Martine de PierroHele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.
Lara RashidI 1996 dukka ein komet opp på himmelen, og der vart han verande godt synleg i 18 månadar. Han fekk namnet Hale-Bopp og var ein del av himmelen i rekordlang tid. I alt frå norske lokalaviser til i internasjonal kultur fekk kometen mykje merksemd. Mange tykte det var både rart og mystisk at det glødande objektet berre var der på himmelen, og fleire mistenkte at det var på ein UFO. For den amerikanske nyreligiøse gruppa Heaven’s gate gjorde kometen så sterkt inntrykk at 39 av medlemmane tok kollektivt sjølvmord. Dei kjente seg trygge på at dei ville gå over til eit høgare nivå av eksistens ved å døy akkurat idet kometen var nærast jorda. Ingen av oss veit om dei lukkast med det. Det synte seg etter kvart at Hale-Bopp-kometen faktisk passerer jorda kvart 4200 år, og då er veldig synleg. Førre gong det skjedde var kring år 2215 før Kristus. Når det gjorde så sterkt inntrykk på folk i 1997, kan vi jo berre førestille oss kva folk i til dømes det akkadiske riket i Mesopotamia må ha tenkt då kometen passerte den gongen. I deira kultur var det nemleg vanleg å tolke det som skjedde på himmelen som teikn frå gudane. For bønder og byfolk i Eufrat–Tigris-området må kometen ha vore eit uroande fenomen som trigga rykte og angst.
Aleksander Åsnes