I disse dager er det under ett år til den nye storflyplassen i Mo i Rana i Nordland skal åpne. Flyplassen ble født under strid og er et resultat av politisk håndverk og en batterifabrikk som ble et luftslott. De økonomiske rammene har sprukket fra 2,4 milliarder kroner til nærmere 5 milliarder. Fortsatt gjenstår mye bygging.
Allerede abonnent? Logg inn
Samme dag som USAs president æreskjelte Norge og kritiserte sin lille alliert for å «utnytte USA og snylte på landet vårt», klappet et livsfarlig skip til kai i Grøtsund like utenfor Tromsø. Her har Norge velvillig brukt millioner for å skape de fasiliteter USA ønsker for sine ubåter. Denne dagen kom USS «Oregon» til kai, en atomdrevet angrepsubåt som kostet over 18 milliarder kroner. Her er det lagt til rette for at USAs krigsskip, når de selv ønsker, kan skifte mannskap og hente inn proviant og reservedeler. Ellers kan de gjøre hva de vil uten at Norge blander seg opp i det. USA trenger slike havner, på samme måten som de trenger informasjon fra radarene i Vardø og ellers langs grensa, de trenger fakta lyttekablene gir om Russlands ubåter, og de trenger den «situasjonsforståelse» som Norge er dyktig på å samle inn. Dette lille landet oppunder Nordpolen som ikke vil gi fredsprisen til Trump, får den amerikanske presidenten til å rase.
Ole Magnus RappI Trondheim er det vanskelig å ha oversikt over hvem og hvor mange man trenger for å få flertall i bystyret. Etter lokalvalget i 2023, da parlamentarismen ble innført i trønderhovedstaden, ble byen styrt av et byråd utgått av Høyre, MDG og Venstre, som ikke hadde flertall. Med seg har de Sp, KrF og Pensjonistpartiet, som er støttespillere i en samarbeidsavtale. Men heller ikke de har flertall. Dermed må de ha med seg Frp – som ikke samarbeidet med noen – for å få flertall. Men så gikk MDG ut av byrådet, etter at Høyre stemte ned sitt eget forslag. Dermed skulle en tro at byen mistet sitt blågrønne «flertall».
Brage Arctander DingsøyrI 1989 skrev Richard Wurman om den uroa folk føler på når man blir overveldet av informasjon og data som later til å være nyttig og skaper en avstand mellom det vi vet og det vi tror vi burde vite. Han eksemplifiserte med at en helt vanlig avisutgave av The New York Times inneholder mer informasjon enn det en person på 1700-tallet fikk med seg i løpet av et helt liv. Denne utviklingen medbringer «informasjonsangst». Det er jo ikke så overraskende – og mest sannsynlig enda mer ekstremt i dag enn på 1980-tallet. Tenk bare på hvor mye informasjon man får på en helt vanlig dag. Fra morgen til kveld sjekker man oppdateringer om siste politiske utspill, stormaktsretorikk, beste triks for å gå ned i vekt, psykologisk forankrede familieråd eller nyeste forskning på hvor sunt brød egentlig er. Wurmans takeaway er at man blir nødt til å organisere all den informasjonen man utsettes for og sile ut det man finner unyttig. Men hvordan gjør man det? Gjennom algoritmer, kunstig intelligens eller skjermfrie tidslommer? Ifølge Medietilsynet har unge med tida blitt stadig mer sårbare for påvirkning fra desinformasjon, algoritmer og sjangerforvirring, og nyhetstretthet er et fenomen som vokser blant unge.
Sol Simona Nag