Leder

Tornefullt

Bjørgulv Braanen

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj smilte og takket Donald Trump da han var til lunsj i Mar-a-Lago i Palm Beach søndag. Begge framsto optimistiske og hevdet at opptil 95 prosent av en fredsløsning allerede var på plass. Det gjensto bare noen få «tornefulle» spørsmål. Hovedtrekkene i en løsning har allerede avtegnet seg. Russland beholder de okkuperte områdene, mens Ukraina tilbys EU-medlemskap. Det står fremdeles strid om deler av Donbas som Ukraina kontrollerer. På Mar-a-Lago ble det snakket om å opprette en særskilt økonomisk sone, som skal drøftes av arbeidsgrupper fra USA, Ukraina og Russland. Et alternativ er å la en internasjonal fredsstyrke overvåke sonen.

«Europa må stille med tilstrekkelige ­garantier på egen kjøl.»

Til tross for smilene i Mar-a-Lago har Zelenskyj i ettertid vært langt mer forbeholden. I en Whatsapp-chat med journalister sa han at det måtte inngås en våpenhvile på 60 dager, slik at det kunne gjennomføres en folkeavstemning om avtalen. Det har Moskva sagt klart nei til, noe Trump viste stor forståelse for. På Mar-a-Lago ble det i stedet luftet om det ukrainske parlamentet kunne godkjenne planen, og Trump tilbød seg å komme til nasjonalforsamlingen for å få den gjennom. Utspillene i etterkant fra ukrainsk side viser at det fremdeles er store og uløste problemer. Det største er at det er null tillit mellom partene. Alle samtaler skjer med Trump som mellommann, uten noen som helst kontakt mellom Ukraina og Russland.

Det springende punktet er og forblir sikkerhetsgarantier, som forhindrer at Russland i framtida gjenopptar krigshandlingene mot Ukraina. Zelenskyj har sagt at amerikanerne antyder en garanti på 15 år, mens Ukraina mener den må vare opptil 50 år. Trump har sagt at han skal se på saken, men mye koker ned til hva slags garantier europeiske makter kan gi. Med dagens politiske forhold i USA kan egentlig alt skje, også en krig om territorier mellom Nato-land og en oppløsning av alliansen i dagens form. Europeiske land må derfor belage seg på å stille med tilstrekkelige garantier på egen kjøl. EU-president Ursula von der Leyen har sagt at Ukraina trenger en «jernbeslått sikkerhetsgaranti», men hvis ikke Trump vil gi den i tilstrekkelig grad, må europeiske land levere den selv.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Lars Vegstein