De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapitaleierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak.
«Ap er så vidt vi vet fremdeles et sosialdemokratisk parti.»
Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut. En godt utbygd velferdsstat, med gratis eller nesten gratis tjenester, som barnehage, utdanning, sykehus og eldreomsorg, bidrar til å minske forskjellene. Men som Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå (SSB) har påpekt, endrer bildet seg hvis man også inkluderer tilbakeholdte midler i selskaper. Helt på toppen av den norske samfunnspyramiden skjer det en formuesopphopning som savner sidestykke. Og de aller rikeste blir stadig mer opptatt av å beholde sine privilegier og unndra rikdommen beskatning. De har blitt en mektig politisk kraft, som utrettelig motarbeider en utjevnende politikk for mindre økonomiske forskjeller.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) la mandag fram regjeringens plan for neste fireårsperiode, med trygghet for land og næringsliv som prioriterte områder. Det er vel og bra, men Arbeiderpartiet er så vidt vi vet fremdeles et sosialdemokratisk parti, med et mål om å utjevne sosiale forskjeller. Eller som det heter i partiets program: «Politikken skal innrettes slik at de sosiale og økonomiske forskjellene blir minst mulig». Likevel er dette fullstendig fraværende i planen. Det er greit at regjeringen skal kunne prioritere, men hvis Arbeiderpartiet fjerner det som er selve grunnen til at det er satt til jorda – løfte vanlige lønnsmottakere og bidra til minst mulig forskjeller – kan avstanden til et byråkratisk teknokratstyre bli farlig kort.