Leder

Mål og midler

Bjørgulv Braanen

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak.

«Ap er så vidt vi vet fremdeles et sosialdemokratisk parti.»

Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut. En godt utbygd velferdsstat, med gratis eller nesten gratis tjenester, som barnehage, utdanning, sykehus og eldreomsorg, bidrar til å minske forskjellene. Men som Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå (SSB) har påpekt, endrer bildet seg hvis man også inkluderer tilbakeholdte midler i selskaper. Helt på toppen av den norske samfunnspyramiden skjer det en formuesopphopning som savner sidestykke. Og de aller rikeste blir stadig mer opptatt av å beholde sine privilegier og unndra rikdommen beskatning. De har blitt en mektig politisk kraft, som utrettelig motarbeider en utjevnende politikk for mindre økonomiske forskjeller.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) la mandag fram regjeringens plan for neste fireårsperiode, med trygghet for land og næringsliv som prioriterte områder. Det er vel og bra, men Arbeiderpartiet er så vidt vi vet fremdeles et sosialdemokratisk parti, med et mål om å utjevne sosiale forskjeller. Eller som det heter i partiets program: «Politikken skal innrettes slik at de sosiale og økonomiske forskjellene blir minst mulig». Likevel er dette fullstendig fraværende i planen. Det er greit at regjeringen skal kunne prioritere, men hvis Arbeiderpartiet fjerner det som er selve grunnen til at det er satt til jorda – løfte vanlige lønnsmottakere og bidra til minst mulig forskjeller – kan avstanden til et byråkratisk teknokratstyre bli farlig kort.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal