Er kjennetegnet på liv først og fremst energi eller er det informasjon? Tja, det ene kan ikke rangeres foran den andre. Uten informasjon i form av DNA og RNA er det ikke noe liv, men uten energi er informasjonen lite verdt. Energi er som kjent «evnen til å utføre arbeid», og evolusjon dreier seg i stor grad om stadig nye måter å skaffe seg energi.
Livet har vist en uendelig oppfinnsomhet, fra arker og bakteriers evne til å vriste energi bokstavelig talt fra luft og stein, til fotosyntesens mange avskygninger, og evnen til å spise alt fra bark til biff.
Tilsvarende med kulturell evolusjon. Kanskje begynte dette med oppdagelsen av at stekt mat ga kjøtt som var enklere å fordøye, som muliggjorde rask evolusjon av en stor hjerne. 20 prosent av energiforsyningen vår går til denne hjernen.
Ved og ild var energikilden i det meste av vår historie, men nettopp vår store hjerne gjorde at vi så nye anvendelser av ildens energi; som kunsten å utvinne metall (bedre våpen, mere mat), og ikke minst at det fantes mer energitette former for brensel, nemlig kull. Dermed tok den fossile epoken fatt, og vi ble raskt petroholikere. Energi akkumulert av fotosyntesen gjennom hundrevis av millioner år og omdannet til kull, olje og gass fyrte opp den store akselerasjonen.
Vi kunne trosse naturlovene, erstatte manuelt arbeid med maskiner, og vi fikk med det en eksponentiell vekst av produksjon og forbruk – som igjen ga behov for mer energi.
Den industrielle revolusjonen var i stor grad en energirevolusjon; stål og betong var kanskje bokstavelig talt bærekonstruksjonen, men produksjonen krever mye energi. Landbruket gjennomgikk sin egen revolusjon, mye på grunn av økt tilgang til kunstgjødsel – også det basert på en formidabel energibruk.
Energien trenger også et støtteapparat for å nyttiggjøres. Den må fanges, lagres og ikke minst fordeles. Da Thomas Edison brakte lys inn i de tusen hjem, innså han raskt at nøkkelen ikke bare lå i teknologisk overlegne lyspærer, men i fordelingen av energien som fikk pærene til å lyse.
«Det grønne skiftet er ikke bare grønt»
Løsningen var kobber, et metall med unike egenskaper. Lyspærer krever også glass, naturligvis, og kunsten med å utvinne silisium fra sand og videre til glass ble stadig raffinert – med stadig økende energikrav. Vekstmedaljens bakside ble imidlertid stadig mer åpenbar: dels ved de store naturinngrepene som krevdes for å hente ut råvarene, men enda mer klimaeffektene ved stadig økte CO₂-utslipp. Den åpenbare løsningen lå i å skaffe seg energi uten forbrenning, altså «det grønne skiftet».
Den stadige evolusjonen av energikilder er grunnlaget for det teknologioptimistiske argumentet at veksten kan fortsette evig; menneskets oppfinnsomhet er grenseløs, og nye, smartere, CO₂-frie energikilder venter bak neste sving. Nye generasjoner sol- og vindenergi, atomenergi, kanskje fusjonsenergi, eller muligheten for å sende store reflektorer i bane som sender konsentrert solenergi til mottakere på jorda – eller løsninger ennå ingen har tenkt på?
Og selv om den globale energimiksen fortsatt er overveiende fossil, så skjer en rask overgang til sol- og vindbasert energi. Det er likevel noen dråper malurt også i dette begeret, for solceller og vindturbiner krever også materielle ressurser: ikke bare silisium og kobber, men et assortiment av andre elementer, alle med en betydelig appetitt på natur og energi.
Det grønne skiftet krever også stadig større og mer effektive batterier – og dermed en økende etterspørsel etter litium. Siden disse elementene er ujevnt fordelt her i verden, er de geopolitiske konsekvensene åpenbare. Mye av stormaktenes posisjonering i verden, enten det er krigen i Ukraina eller USAs og Kinas direkte og indirekte appetitt på nytt territorium, dreier seg om energi og materielle ressurser.
Samtidig vever den globaliserte flyten av energi, råstoffer og produkter verden tettere sammen. Kina er nok verdens største batteri- og solcelleprodusent, men råstoffet kommer i stor grad fra Chile (kobber og litium).
Intet tre vokser inn i himmelen. De reneste og enklest tilgjengelige forekomstene av metaller og nøkkelelementer er brukt opp, og stadig mer marginale forekomster utvinnes til økende miljø- og energikostnader.
I dette jaget etter nye mineraler har mange, Norge inkludert, kastet sitt blikk på havbunnen. Gjenbruk er noe av løsningen, men sirkulærøkonomien hører fortsatt i stor grad framtida til.
Det grønne skiftet er ikke bare grønt, og vi må erkjenne at også verdens energibruk har sine begrensninger.
