Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp. I planen står det for eksempel at Ap «vil forsterke fritt sykehusvalg». I et intervju med VG utdyper Ap-nestleder Jan Christian Vestre at det er snakk om å pålegge de regionale helseforetakene å lage flere langsiktige avtaler med private klinikker enn i dag. Det er et stridstema både innad i Ap og mellom Ap og partiets rødgrønne budsjettpartnere, som ønsker å prioritere et sterkt offentlig helsevesen foran økt bruk av privat kapasitet.

«Planen er løsrevet fra Aps demokratiske lafteverk.»

Regjeringsplattformene Norge har vært styrt etter nesten hele 2000-tallet, har utgått fra sonderinger mellom partier som alle vil ha sitt avtrykk på det endelige politikkgrunnlaget. En ettparti­regjering styrer vanligvis på partiprogrammet, som er formet etter politiske dragkamper mellom fløyer innad i partiet. Programutkast har da blitt diskutert i partilagene på grasrota, før det punkt for punkt voteres over på landsmøtet. Regjeringens plan for Norge er løsrevet fra dette demokratiske lafteverket. Prioriteringene kommer i stedet fra statsråder som står midt i sine departementer og preges av dets syn og oppfatninger i tillegg til statsrådkollegene. Embetsverket kan dermed få langt mer innflytelse over politikken enn tidligere, hvor forpliktelser til grasrot og samarbeidspartier la sterke føringer for en statsråds handlingsalternativer. I Aps evige strid mellom teknokrati og folkelig forankring har førstnevnte trukket det lengste strået denne gang.