En kveld i november gikk jeg forbi Nobels Fredssenter i Oslo. Jeg hadde dårlig tid, men stoppet foran det ærverdige bygget. På fasaden hang et stort banner: «WAR IS PEACE?» Det viste seg å være tittelen på en utstilling om krig og propaganda. Navnet refererer til George Orwells roman «Nittenåttifire», der et totalitært regime hjernevasker befolkningen med disse postulatene: «Krig er fred. Slaveri er frihet. Uvitenhet er styrke.»
Få uker tidligere hadde nobelkomiteen overrasket verden med nyheten om at årets fredsprisvinner var den venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado. Machado dediserte prisen til sitt folk og, mer kontroversielt, USAs president Donald Trump.
Sistnevnte hadde da utført flere militære angrep mot båter i Det karibiske hav, utenfor Venezuelas kyst, mot angivelige «narkoterrorister». Venezuelas president Nicolás Maduro var selv blitt stemplet som terrorist og narkobaron av USA, som truet med invasjon av oljegiganten i sør.
Alt dette fikk meg til å stanse ved banneret den dagen. Og nå, etter å ha fulgt fredsprisutdelingen, har jeg tatt mer enn ett skritt tilbake.
Machado er tildelt prisen for «sitt utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela», og for «sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre». Alt tyder på at Maduro tapte valget i fjor og at Edmúndo González, mannen som stilte istedenfor Machado fordi hun ble nektet av myndighetene, var den som seiret. Det er heller ingen grunn til å lukke øynene for den brutale måten Maduros styrker har forfulgt og mishandlet sine motstandere på, også der de før har hatt støtte.
Samtidig er den offisielle fortellingen som står igjen etter utdelingen en retusjert historie, som er tilpasset den nødvendige mytedanningen rundt prisvinneren.
I Machados nobelforedrag, som ble framført av datteren Ana, ble det sagt at Venezuela «ble til gjennom dristighet», formet av folk og kulturer som ble «tvunnet sammen». «Fra Spania arvet vi et språk, en kultur og en tro som smeltet sammen med våre forfedres urfolks- og afrikanske røtter.»
I denne skapelsesberetningen finnes verken koloniseringen, folkemordet eller slaveriet som plasserte den hvite minoriteten øverst i hierarkiet. Utelatelsen er ikke vanskelig å forstå, siden dette er eliten Machado selv er etterkommer av.
I talen het det også at Machados generasjon ble «født i et levende demokrati». Det var nok slik for de som følte seg representert av de to styringspartiene som, på grunn av den såkalte Puntofijo-pakten fra 1958, byttet på å regjere Venezuela i 40 år.
«Det tjener verken freden eller demokratiets sak»
Blant de mange fattige og mørkhudede var det derimot dyp frustrasjon over den grove ulikheten. Da en teknokratregjering i 1989 iverksatte reformer anbefalt av Det internasjonale pengefondet, som blant annet førte til drastisk økte drivstoffpriser, eksploderte det. Opprøret som brøt ut, siden omtalt som Caracazo, ble nådeløst slått ned og resulterte i massakrer.
Ordet «militærkupp» ble nevnt én gang i Machados tale, og da om hennes gamle nemesis Hugo Chávez’ kuppforsøk i 1992. Både Puntofijoordningen og Caracazo var direkte årsaker til det mislykkede kuppet, som gjorde Chávez til helt blant mange og, i neste omgang, folkevalgt president ved valget i 1998.
Machado hadde beleilig nok visket ut militærkuppet mot Chávez i 2002, som både USA og hun støttet. Machado var blant dem som signerte kuppdekretet til næringslivslederen Pedro Carmona, som var president i to dager før et folkeopprør reverserte maktovertakelsen.
Machado pleiet hele veien tette bånd til de mest aggressive delene av amerikansk høyreside, i håp om å få nok drahjelp til å styrte Chávez igjen. Denne konstante eksterne trusselen var en grunn til at folk som støttet reformene og utjevningen som faktisk skjedde, inkludert meg selv, lot kritiske bemerkninger ligge – enten de handlet om korrupsjonen eller prosjektets avhengighet av Chávez.
Jeg minnes et hjertesukk fra en ung chavist i Caracas i 2006, som da nattehimmelen over oss ble lyst opp av et storstilt fyrverkeri til ære for Chávez, mumlet: Hvor mye koster egentlig dette? Kanskje var det et frampek.
Etter presidentens død i 2013 og Maduros knepne valgseier, frontet Machado en bølge av voldelige gateprotester og ivret for stadig strengere vestlige sanksjoner mot Venezuela. Disse har blitt skjerpet under Trump, ikke minst ved at den livsviktige oljeeksporten har blitt strupet.
Samtidig har Maduro strammet grepet mer og mer. Her om dagen fortalte en venezuelansk bekjent i Norge noe tankevekkende i denne sammenhengen. Da han nylig snakket med familien, som bor i et arbeiderklassestrøk i Caracas, sa de først at de hadde fått nok av Maduro. Men da Machado ble nevnt, ble de enda mer rasende og glemte frustrasjonen over Maduro.
Det er ikke overraskende, når fredsprisvinneren har hyllet Trumps utenomrettslige henrettelser av deres landsmenn og erklært, inkludert i intervju med Klassekampen, at «alle fredelige og demokratiske midler» er brukt opp i kampen mot Maduro. Hennes viktigste allierte er en supermakt som har sendt en armada av krigsskip, bombefly og tusenvis av soldater til området.
En av Machados nære støttespillere, Panamas president José Raúl Mulino, ga her i avisa uttrykk for at Venezuela kanskje trenger noe som ligner USAs invasjon av hjemlandet hans i 1989. Og forrige måned ga Machado mer enn et hint om hva et regimeskifte kan bety, da hun snakket for America Business Forum i Miami: «Vi skal åpne Venezuela for utenlandske investeringer. Jeg snakker om en 1,7 billion dollars mulighet», sa Machado. Hun nevnte sektorer som olje, gass og gruve, og reklamerte for «et massivt privatiseringsprogram som venter på dere».
I går åpnet en ny utstilling på Nobelsenteret, denne gangen om María Corina Machado. Verken den eller undervisningsmaterialet som er forberedt engang nevner hennes kuppstøtte, og gjengir generelt komiteens kuraterte historie. Jeg er redd det tjener verken freden eller demokratiets sak.
