Sofia Rana har delt denne artikkelen med deg.

Sofia Rana har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattYtre høyre

Vi bør være mye mer sjokkerte

Tommy Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, er ikke en marginal figur som tilfeldig har havnet i offentligheten. Han er en av de mest profilerte høyreekstreme aktivistene i Europa det siste tiåret. Han grunnla English Defence League (EDL), en gruppe kjent for voldelige demonstrasjoner, muslimfiendtlig propaganda og trakassering av minoriteter.

Han er flere ganger dømt – for vold, bedrageri, bruk av falskt pass, for å ha trosset rettslige pålegg og for å ha publisert innhold som kan sette mennesker i fare. I 2021 ble han dømt for grov ærekrenkelse etter å ha spredt løgner om en syrisk gutt, noe som førte til massiv nettmobbing og trusler mot gutten og familien. Dette er mannen Document nå gir scene, plattform og forlag, ikke til tross for historikken hans, men på grunn av den.

9. desember får Oslo besøk av Robinson. Han er invitert av Document, som også gir ut boka hans på norsk. Det er alvorlig. Men det mest urovekkende er hvor lite motstand det møter, og hvor normalisert denne utviklingen har blitt i Norge.

Dette handler ikke om «kontroversielle meninger», men om høyreekstreme konspirasjonsteorier forankret i hvit nasjonalisme. I et intervju omtaler Documents redaktør Hans Rustad Robinson som en «nasjonalhelt». Når han blir konfrontert med at Robinson bygger på «The Great Replacement»-ideen – forestillingen om at europeere bevisst blir erstattet gjennom innvandring – svarer Rustad at dette er et «demografisk faktum», og peker på Grønland i Oslo som «bevis».

Dette er konspirasjonstenkning. Den samme ideologien har blitt brukt til å rettferdiggjøre terror i Christchurch, El Paso – og her i Norge, 22. juli. Minoriteter fremstilles ikke som mennesker, men som en invasjon. Konsekvensene er konkrete: mer hat, mer vold, mer utrygghet.

Dette er ikke vanlig politisk uenighet. Det er en ideologi som må avsløres og motarbeides. Alle som kaller seg antirasister må slutte å hviske. For når «de» sies å ville erstatte «oss», hvem er egentlig «de»? Begrepet er bevisst vagt, men det er alltid de samme som rammes: mennesker i allerede utsatte posisjoner. Vi trenger tydelig motstand – nå. Hvis ikke, er det hatet som blir det neste normale.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Grunn motstand

«Både jeg og Frp har vært imot EU-medlemskap i alle år», påstår Frps stortingsrepresentant Erlend Wiborg i Klassekampen onsdag. Det er langt fra sannheten: Realiteten er at Frp har vært både for EU og økt avgivelse av suverenitet til EU-organer. Frp var for norsk EU-medlemskap fram mot folkeavstemningen i 1994. I en partilederdebatt samme år sa Carl I. Hagen at medlemskap i EU var det eneste alternativet som kunne sørge for samarbeid mellom uavhengige land. Det tok mange år før Frp snudde. Selv om partiet i flere år valgte å ikke ha noe klart standpunkt, ble vedtaket deres i 2016 om å si nei til EU-medlemskap presentert som en nyhet.

India

Rettens hukommelse

Jørg Arne Jørgensens kronikk den 23. juli om Indias politikk når det kommer til «det tredje kjønn», kommenterer ikke bare en aktuell lovdebatt. Den reiser også et videre spørsmål: Hva møter retten når den regulerer et samfunn? Retten virker aldri i et historisk tomrom. Den møter ikke bare enkeltmennesker og individuelle rettigheter, men ordninger som gjennom generasjoner har regulert autoritet, tilhørighet og sosialt liv. Skal vi forstå dagens indiske lovgivning om transpersoner, må vi derfor spørre både hvilke rettigheter loven anerkjenner og hvilke institusjoner den berører. Hijra-samfunnene er et eksempel på slike historiske institusjoner. De var ikke bare sosiale fellesskap, men organiserte ordninger med egne former for autoritet, etterfølgelse og intern regulering.

Russland

Vi må hegne om historien

Viser til artikkelen 24. juli «Vil endre navn på festival som hyller russehandel». Det er ordfører Tor-Erik Labahå som vil endre navnet. Promorfestivalen i Vardø har blitt arrangert årlig siden 1991, som et resultat av en vennskapsavtale mellom Vardø kommune og den russiske byen Arkhangelsk. Avtalen innebar at man skulle ha nær kontakt og samarbeide når det gjaldt blant annet idrett, kultur og næringsliv. «Et slikt vennskap eksisterer ikke lenger», mener ordfører i Vardø Tor-Erik Labahå. Leder for Varanger museum, som har avdelinger i Vardø, Vadsø og Sør-Varanger, Inger Lene Nyttingnes uttaler: «Det er en sterk identitet knyttet til promorhandelen her.» For meg høres det veldig bra ut å minnes hvordan kystfolket på begge sider av grensen utvekslet varer tilbake til 1700-tallet.