Sofia Rana har delt denne artikkelen med deg.

Sofia Rana har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattYtre høyre

Vi bør være mye mer sjokkerte

Tommy Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, er ikke en marginal figur som tilfeldig har havnet i offentligheten. Han er en av de mest profilerte høyreekstreme aktivistene i Europa det siste tiåret. Han grunnla English Defence League (EDL), en gruppe kjent for voldelige demonstrasjoner, muslimfiendtlig propaganda og trakassering av minoriteter.

Han er flere ganger dømt – for vold, bedrageri, bruk av falskt pass, for å ha trosset rettslige pålegg og for å ha publisert innhold som kan sette mennesker i fare. I 2021 ble han dømt for grov ærekrenkelse etter å ha spredt løgner om en syrisk gutt, noe som førte til massiv nettmobbing og trusler mot gutten og familien. Dette er mannen Document nå gir scene, plattform og forlag, ikke til tross for historikken hans, men på grunn av den.

9. desember får Oslo besøk av Robinson. Han er invitert av Document, som også gir ut boka hans på norsk. Det er alvorlig. Men det mest urovekkende er hvor lite motstand det møter, og hvor normalisert denne utviklingen har blitt i Norge.

Dette handler ikke om «kontroversielle meninger», men om høyreekstreme konspirasjonsteorier forankret i hvit nasjonalisme. I et intervju omtaler Documents redaktør Hans Rustad Robinson som en «nasjonalhelt». Når han blir konfrontert med at Robinson bygger på «The Great Replacement»-ideen – forestillingen om at europeere bevisst blir erstattet gjennom innvandring – svarer Rustad at dette er et «demografisk faktum», og peker på Grønland i Oslo som «bevis».

Dette er konspirasjonstenkning. Den samme ideologien har blitt brukt til å rettferdiggjøre terror i Christchurch, El Paso – og her i Norge, 22. juli. Minoriteter fremstilles ikke som mennesker, men som en invasjon. Konsekvensene er konkrete: mer hat, mer vold, mer utrygghet.

Dette er ikke vanlig politisk uenighet. Det er en ideologi som må avsløres og motarbeides. Alle som kaller seg antirasister må slutte å hviske. For når «de» sies å ville erstatte «oss», hvem er egentlig «de»? Begrepet er bevisst vagt, men det er alltid de samme som rammes: mennesker i allerede utsatte posisjoner. Vi trenger tydelig motstand – nå. Hvis ikke, er det hatet som blir det neste normale.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.