Sofia Rana har delt denne artikkelen med deg.

Sofia Rana har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattYtre høyre

Vi bør være mye mer sjokkerte

Tommy Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, er ikke en marginal figur som tilfeldig har havnet i offentligheten. Han er en av de mest profilerte høyreekstreme aktivistene i Europa det siste tiåret. Han grunnla English Defence League (EDL), en gruppe kjent for voldelige demonstrasjoner, muslimfiendtlig propaganda og trakassering av minoriteter.

Han er flere ganger dømt – for vold, bedrageri, bruk av falskt pass, for å ha trosset rettslige pålegg og for å ha publisert innhold som kan sette mennesker i fare. I 2021 ble han dømt for grov ærekrenkelse etter å ha spredt løgner om en syrisk gutt, noe som førte til massiv nettmobbing og trusler mot gutten og familien. Dette er mannen Document nå gir scene, plattform og forlag, ikke til tross for historikken hans, men på grunn av den.

9. desember får Oslo besøk av Robinson. Han er invitert av Document, som også gir ut boka hans på norsk. Det er alvorlig. Men det mest urovekkende er hvor lite motstand det møter, og hvor normalisert denne utviklingen har blitt i Norge.

Dette handler ikke om «kontroversielle meninger», men om høyreekstreme konspirasjonsteorier forankret i hvit nasjonalisme. I et intervju omtaler Documents redaktør Hans Rustad Robinson som en «nasjonalhelt». Når han blir konfrontert med at Robinson bygger på «The Great Replacement»-ideen – forestillingen om at europeere bevisst blir erstattet gjennom innvandring – svarer Rustad at dette er et «demografisk faktum», og peker på Grønland i Oslo som «bevis».

Dette er konspirasjonstenkning. Den samme ideologien har blitt brukt til å rettferdiggjøre terror i Christchurch, El Paso – og her i Norge, 22. juli. Minoriteter fremstilles ikke som mennesker, men som en invasjon. Konsekvensene er konkrete: mer hat, mer vold, mer utrygghet.

Dette er ikke vanlig politisk uenighet. Det er en ideologi som må avsløres og motarbeides. Alle som kaller seg antirasister må slutte å hviske. For når «de» sies å ville erstatte «oss», hvem er egentlig «de»? Begrepet er bevisst vagt, men det er alltid de samme som rammes: mennesker i allerede utsatte posisjoner. Vi trenger tydelig motstand – nå. Hvis ikke, er det hatet som blir det neste normale.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Ikke alt skal være gratis, men vi må bruke skjønn

Nasjonalbiblioteket har nylig tydeliggjort at opplesning av opphavsrettslig beskyttede verk på åpne arrangementer som hovedregel regnes som offentlig tilgjengeliggjøring. Dermed krever det tillatelse fra rettighetshaver. Samtidig er det etablert ordninger der bibliotek må betale vederlag for opplesning. I et forsøk på å ivareta forfatternes åndsrett og økonomi risikerer vi paradoksalt nok å gjøre litteraturen mindre tilgjengelig – og dermed mindre relevant. For hva er egentlig poenget med litteratur? For meg er svaret enkelt: at noen leser den. At noen blir berørt. Litteratur skal deles. Når bibliotek og andre ikke-kommersielle aktører må bruke mer tid og penger på å klarere opplesning, skjer det noe med hvilke valg som tas.

Rødt

Skal du bli stor, må du bli sterk!

Det har den siste tiden vært debatt om Rødts politikk og strategi. Har partiet blitt for opptatt av oppslutning i valg og for lite opptatt av å bygge en grasrotbevegelse for endring nedenfra? For meg er dette en kunstig problemstilling, og jeg vil kommentere den med en allegori. En gang for 25 år siden eller så, da jeg forsøksvis prøvde å drive litt mer seriøst med styrketrening, kjøpte jeg et nummer av det svenske kroppsbyggingsmagasinet BK Sports Magazine. Det inneholdt blant annet et intervju med Arnold Schwarzenegger. En av tingene han tok opp, var kroppsbyggere som ikke fokuserte på styrke. Som han sa (på svensk, etter husken): Ska man bli stor, måste man bli stark! Poenget var at muskel­styrke og størrelse er tett sammenvevd, det ene kommer ikke uten det andre. Slik forholder det seg med et politisk parti også.

Usa

Diplomati eller delak­tighet?

Nylig lyttet jeg til første episode av Klassekampens utenrikspodcast Debrif. Statssekretær i UD Andreas Motzfeldt Kravik er gjest og intervjues om situasjonen i Iran. Gang på gang erklærer han at USAs angrep mot Iran strider med folkeretten og må kritiseres. Når jeg hører dette undrer jeg meg: På hvilken måte kommer Norges kritikk av USA til uttrykk i praksis? Rundt ¼ av våpnene Norge eksporterer, går til USA. Eksporten tilsvarte en verdi på 2,8 milliarder i 2025, noe som gjør USA til vår største våpenkunde. Samtidig skal det etableres 12 amerikanske militærbaser på norsk jord.