I lange tider har jobben vært et mareritt. Jeg har vasset i blod. Sett hjernemasse sige sakte nedover veggene, hørt angstskrik punkteres av den dumpe, liksom våte lyden av kniv som synker inn i kjøtt. Jeg har sett mennesker besatt av rasende demoner, hus hjemsøkt av hevngjerrige gjenferd, skrømt som gjemmer seg i mørket, som strekker en grønnblek dødninghånd ut fra skyggene. Bestialske drap utmalt i all sin detaljerte gru. Ondskap, uhygge, blind skrekk.
Jeg har hatt forbløffende stor glede av det.
Høstmørket skaper utvilsomt riktig atmosfære for et lite dykk i horrorsjangeren. Foreldre med små og halvstore barn vil knytte denne sjangerens estetikk – monsterlignende gresskarhoder, liksminke og hoggtenner – til den erkeamerikanske halloweenfeiringen for to uker siden. Tradisjonelt har Hollywood imidlertid lansert skrekkfilmer hele året, riktignok konsentrert til skoleferier, siden filmene i stor grad er myntet på ungdommer. Gjennom hele året har imidlertid også jeg møtt trofast opp på kino.
Det mørke 1980-tall
Dette skal altså handle om horror, på lerretet og på boksidene, langs politiske og psykologiske spor, og angående det siste kan jeg for egen del avsløre: Jeg har gått i barndommen. Det innebærer at jeg virkelig har badet i Hollywoods bidrag til denne brede sideelven i vestlig populærkultur. Jeg må ha sett 30, 40, kanskje 50 skrekkfilmer det siste året: I tillegg til det løpende kinoprogrammet har jeg fråtset i de beryktede titlene jeg husker fra oppveksten. De fleste av dem var jeg for ung til å kunne se på kino, men det var titler som levde i det appetittvekkende VHS-universet i utleiehyllene på bensinstasjonen nede i bygda.
«Å, hva mine blå øyne har skuet!»
Imidlertid hadde vi ikke videospiller, så det nærmeste jeg kom horroren, var Eldar Vågan som sang Je er had’lending ta bæste slag / Har kniv, øks og motorsag, men jeg kan huske at filmtitlene liksom svevde omkring i barnekulturen som noe grenseoverskridende og derfor forlokkende: «Exorcisten» (1973), «Halloween» (1978), «Fredag den 13de» (1980), «Poltergeist» (1982), «A Nightmare on Elm Street» (1984) og så videre. Det er åpenbart penger i demonutdrivelse, bukspretting og massedrap, for alle har avlet et utall oppfølgere og nyinnspillinger. Det gjelder også den mest beryktede av dem alle: «Motorsagmassakren» (1974). Gode Gud, for en aura den filmen hadde! Da jeg i fjor endelig fikk sett den, hadde tidens tann naturligvis filt vekk de skarpeste kantene av skrekken, men den gang den fremdeles var usett og legendarisk, fantes intet nifsere – kanskje bortsett fra en ellers fnisete spiritismeseanse i de tidligste tenår, da noen vidløftige nabojenter påsto at om man var riktig uheldig ved påkallelsen av de døde, kunne djevelens ansikt dukke opp i speilet på do.
Nå har jeg tatt igjen alt det tapte. Å, hva mine blå øyne har skuet! Og det var i grunnen ikke før jeg nylig så «Child’s Play» (1988), den første av åtte filmer – om en veldig, veldig slem dukke – at jeg ble oppriktig overrasket over nivået av idioti festet til film. Hvilken mare er det som har ridd meg?
Kanskje er det så enkelt som at jeg deler den 80-tallsnostalgien som har gjort en moderne horrorserie som «Stranger Things» (Netflix) til en suksess ikke bare blant det naturlige kjernepublikummet, de yngre, men blant deres middelaldrende foreldre. At jeg manglet den fordømte videospilleren, har bare gjort lengselen tilbake enda sterkere: Endelig kan jeg omfavne den barne-/ungdomskulturen som er rettmessig min! Og ja, jeg insisterer på forklaringen «nostalgi», jeg synes det klinger bedre enn «midtlivskrise».
Teenage Horror Show
Denne blodtørsten kan imidlertid ha forbindelser til mørkere psykologiske strømdrag, hvilket bringer meg over til litteraturen og en av de store blant dagens horrorforfattere: Stephen Graham Jones. Han har utgitt en lang rekke skrekkromaner og vunnet en bråte litterære priser innenfor sin sjanger, men er så vidt meg bekjent komplett ukjent her til lands. Det er for så vidt ikke så rart, for skrekksjangeren har ikke særlig sterkt fotfeste i det norske bokmarkedet – selv om Karl Ove Knausgård serverer en virkelig gruoppvekkende motorsagmassakre i høstens roman. Blant innbydende titler som «Don’t Fear the Reaper» og «I Was a Teenage Slasher» valgte jeg å lese «My Heart is a Chainsaw» (2021) av Jones, fordi den i tillegg til å være en skrekkroman handler om skrekkfilm: Hovedpersonen Jade er en lidenskapelig horrorentusiast, spesielt glad i 1980-tallets slasher-filmer, altså undersjangeren der ofrene blir hugget til døde med skarpe verktøy. Hun er 17 år, har svarte negler og grønt hår, har suicidale tendenser og hater alle i småbyen. Da maltrakterte lik begynner å dukke opp, får hun for seg at hun lever i en skrekkfilm, og at den videre utviklingen vil følge logikken til en slasher. Det er antagelig unødvendig å tilføye at hun har fullstendig rett.
Jones er som sagt anerkjent innenfor skrekklitteraturen, og akkurat dét er litt vanskelig å forstå, for boka er på helt feil måte aldeles fryktelig. At en horrorroman er stilet til et ungt publikum, er som det skal være, men den er skrevet i en skravlete ungdomssjargong som er helt ulidelig. Boka er dessuten preget av noe av det verste ved internettalderen: manglende redigering. Alt later til å være tastet rett inn i trykkpressa; boka er kjempelang, tung på labben og drepende kjedelig.
Likevel har jeg gått og tenkt på den etterpå. Jade sier at slasherne handler om hevn, og hun oppleves som potensielt farlig; hun har selv en urett å hevne – og litt for mye sympati med filmenes lystmordere. Kanskje er skrekkfilmene for Jade likevel bare en harmløs måte å gi form til egne hevnfantasier på, ja kanskje er nettopp dette en viktig funksjon for mange skrekkhistorier. Bare tenk på Stephen Kings debutroman, «Carrie» (1974), der mobbeofferet og outsideren Carries traumatiserte sinn til slutt eksploderer i blodig hevn over omgivelsene. King har selv sammenlignet sin heltinne med virkelighetens skoleskytere.
Ensomhetens hus
For egen del er den popkulturelle nostalgien viktigst, men jeg kan gjerne innrømme at jeg ved enkelte anledninger har benyttet disse filmene som en slags bedøvelse: Herjes du av stress og uro? Det glemmer du lett som en plett når noen på skjermen foran deg får en skrutrekker slått inn i hjernen. «Dræberklovnen gør os godt», som Weekendavisen skrev på samme tid i fjor. En kunne altså hevde at horrorsjangeren dekker et psykologisk behov, ja, men like gjerne at den dekker over et behov. For Jade er den nerdete fordypningen i sjangeren åpenbart en trøst, et felt der hun er ekspert. Slik hever hun seg litt over andre, som igjen blir et plaster over det faktum at hun er katastrofalt ensom. Når Jade stapper den ene videoen etter den andre inn i spilleren, blir det svært tydelig at horroren har en anestetisk funksjon.
I den litterære delen av horroruniverset er nettopp ensomhet og traumer blant de store temaene, og en av de få virkelig gode bøkene jeg har dumpet borti, er Shirley Jacksons klassiker «The Haunting of Hill House» (1959). Hovedpersonen Eleanor søker så åpenbart etter vennskap, kanskje kjærlighet – en eller annen sammenheng å tilhøre, om det så bare er denne uhyggelige kraften som hjemsøker huset i tittelen – og det skal ikke særlig skarpsindig lesning til for å se hjemsøkelsen som et symbolsk uttrykk for et såret sinn.
«Avsindige lokale slakter naive hippier på bærtur.»
«The Haunting of Hill House» er ikke verre enn at mer tandre lesere gjerne kan plukke den opp. Den er uhyggelig, men på den klassiske og trygge «spøkelsesfortelling i godt lag foran peisen»-måten, omtrent som i Henry James’ «The Turn of the Screw» (1898). Dessuten regnes den som et høydepunkt i den ærverdige hjemsøkt hus-sjangeren. Når Sigmund Freud skriver om det uhyggelige, bruker han det tyske ordet unheimlich, altså u-hjemlig: Det uhyggelige er det ikke-hjemlige, det truende som man låser ute når man kommer hjem. Stephen King utdyper at i hjemsøkt hus-fortellingene låser man seg inne sammen med det onde, og hos Jackson er det muligens huset selv som er ondt.
Hjemsøkt hus-undersjangeren favner så forskjellige bygg som herskapshuset i Edgar Allan Poes novelle ‘The Fall of the House of Usher’ og det moderne hotellet i Stephen Kings «The Shining». Rent arkitektonisk er nok barndomshjemmet til Norman Bates i Alfred Hitchcocks film «Psycho» (1960) det mest ikoniske, og dette fæle viktorianske kråkeslottet skaper selvsagt en visuell bro tilbake til de britiske gothic horror-klassikerne, for eksempel «Frankenstein» (1818), «Dr. Jekyll og mr. Hyde» (1886) og «Dracula» (1897). Blomstringen av denne typen fortellinger kan muligens forklares som en reaksjon på opplysningstidens fornuftsdyrkelse, som en slags anerkjennelse av det som ble liggende igjen i skyggene utenfor rasjonalitetens lys: de mørke understrømmene i følelseslivet, våre irrasjonelle lengsler, vårt hemmelige begjær og vår dypeste angst.
Vitenskapelig uhygge
Meta-aspektet og den liksom-vitenskapelige tilnærmingen til det uhyggelige er for øvrig også noe som florerer i sjangeren. Jades slasher-teoretisering i «My Heart is a Chainsaw» er nevnt, og hele «Skrik»-franchisen er basert på ironisering over skrekkfilmkonvensjonene. James’ «The Turn of the Screw» har selve det fortellertekniske som ramme: Hvordan skrur man til skruen og gjør fortellingen enda nifsere? I «Carrie» kan vi lese (fiktive) vitenskapelige artikler om det paranormale, mens i «The Haunting of Hill House» er romanpersonene ganske enkelt samlet som del av et forskningsprosjekt om det overnaturlige.
I interessen for det vitenskapelige kan skrekksjangeren også overlappe med science fiction, med Mary Wollstonecraft Shelleys «Frankenstein» som det kanskje første og fremste eksempelet, men en annen klassiker i dette skjæringspunktet er H.P. Lovecrafts «At the Mountains of Madness» (1936). Den handler om en forskningsekspedisjon til Antarktisk som kommer over restene av en utenomjordiske sivilisasjon bosatt av noen vesener så skrekkelige at de knapt kan beskrives. Beskrevet blir de likevel, og det gjør også bebyggelsen deres, i en slik utmattende detalj at jeg knapt hadde kraft eller nåde til å komme gjennom bokas drøye hundre sider. Lovecraft må med i en ekskursjon ut i horroruniverset, men siden han nesten kjedet meg til døde, lar jeg ham bare fungere som overgang til et helt annet tema, nemlig måten sjangeren blir tatt i bruk på til identitetspolitiske formål.
Minoritetenes skrekk
H.P. Lovecraft skapte et litterært univers fylt av de mest spektakulære og frastøtende monstre. Samtidig er han kjent som en glødende rasist. Dette er to former for skrekk som blir forent i HBO-serien «Lovecraft Country» (2020), som med amerikanernes sans for etnisk kategorisering blir sjangerbestemt som black horror: Her er det afroamerikanske hovedpersoner som må kjempe mot både hvit rasisme og veldig stygge monstre. En av produsentene bak serien var Jordan Peele, som er mer kjent som regissøren som brakdebuterte med (black) horrorfilmen «Get Out» (2017). Der består skrekken i et tilsynelatende progressivt miljø fra hvit øvre middelklasse som kidnapper svarte for å overta kroppen deres og få evig liv. Dette parasittiske er på sin side selve kjernen i vampyrfortellingen, som nå i vår fikk en ny vri med bluesfilmen «Sinners», der hvite vampyrer jakter på svarte mennesker for å drikke blodet deres – og suge livskraften ut av musikkulturen deres.
Også skrekklitteraturen tematiserer slike ting i påfallende grad: For eksempel bruker Stephen Graham Jones, som tilhører folkegruppa blackfeet, amerikansk urinnvåner-motiver i en rekke bøker, inkludert «My Heart is a Chainsaw». En annen roman jeg plukket opp på grunn av denne tematikken, er «Reprieve» (2021) av James Han Mattson, som tematiserer både svart, asiatisk og skeiv identitet og lar diskriminering og traumer manifestere seg i horror. En av de mer vellykkede romanene jeg har funnet i dette landskapet, er «Bat Eater and Other Names for Cora Zeng» fra nå i vår, av den asiatisk-amerikanske forfatteren Kylie Lee Baker. «Bat Eater» kobler vampyr-/flaggermus-motivet til covid-utbruddet, blander det med gjenferd fra kinesisk folklore, rasisme mot asiater samt en blodig seriemorderhistorie og ender med en ganske smaksrik gryte. Ta det som en anbefaling i den mørke tida.
Slik kunne man fortsette: I de mange amerikanske nyhetsbrevene om litteratur som jeg abonnerer på, presenteres det stadig lange lister over minoritets-sjangerlitteratur av ymse slag: Skeiv science fiction har eksistert lenge, mens transgender romantasy visstnok er en sjanger i vekst. For ikke mange år siden leste jeg en ganske artig lesbisk feminist-western. Det hele ser besynderlig ut sett fra norsk bokbransje, der så å si alle subkulturer er for små til å utgjøre et marked og omtrent enhver merkelapp blir ansett som reduserende. Det er mye å si om USA, men selv om amerikanerne rensker skolebiblioteker for svart og skeiv og woke litteratur til krampa tar dem, har de et villnis av en bokflora der de hundre blomster antagelig vil fortsette å gro.
Motorsag vs. haikjeft
De siste årene er det kommet langt flere skrekkfilmer enn på lenge. Antagelig sier dette noe om vår tid, men jeg er usikker på hva. Én tolkning kunne anlagt et moralistisk perspektiv og ansett det som et sykdomstegn: at enkelte blant oss med stor glød forlyster oss med blod og død på lerretet mens høyst virkelig grusomhet – krig og folkemord – pågår der ute i verden. På den annen side kunne man sett det helt omvendt: I en usikker tid, en verden der hevdvunne verdier forvitrer og samfunnslimet i mange land går i oppløsning – nettopp da vil grøss og gru tyte ut fra sprekkene i kulturen, som verk fra et sår under en helbredelsesprosess?
En som ser mørkt på sin samtid, er den amerikanske historikeren W. Scott Poole, som i flere bøker har valgt å se USAs moderne historie i lys av horror og beslektede sjangre. Denne typen store allegoriske fortolkninger av populærkultur er det ofte grunn til å være skeptisk til gehalten i – de har gjerne en tendens til å bli fortolket i lys av ettertidens epokeinndelinger. Ta spenningsfilmer produsert under den kalde krigen: Invasjon fra det ytre rom? Må symbolisere den røde fare. Monstre? Den røde fare. Zombier? Den røde fare.
Poole er ikke fri for dette, men jeg bet meg merke i en interessant kontrast han setter opp i boka «Dark Carnivals. Modern Horror and the Origins of American Empire» (2022), nemlig mellom «Motorsagmassakren» fra 1974 og «Haisommer» fra året etter, begge innspilt i Vietnamkrigens sluttfase. Filmene viser to bilder av 1970-tallets USA, skriver Poole: «Motorsagmassakren» beskriver et avindustrialisert ruinsamfunn i Texas der avsindige lokale slakter naive hippier på bærtur. «Haisommer» beskriver en sommerlig østkystidyll som blir angrepet av en trussel utenfra, men der helten nedkjemper fienden før roen på nytt senker seg. Selvfølgelig gir ingen av dem oss et «sant» bilde av noe som helst, men femti år senere ser vi et Amerika der fiendskapet er større enn noen gang mellom et progressivt sjikt og en arbeiderklasse i rurale strøk som er blitt akterutseilt i den økonomiske utviklingen. Sånn sett er det «Motorsagmassakren» som stiller den mest treffende diagnosen, og dét er en virkelig skrekkinngytende tanke.
