Kommentar

Romanens død

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Norske litterater sørger over den store romanens død. Det hevder kritikeren Eirik Riis Mossefinn i Bokvennen Litterær Avis (BLA 1/2026), under den alarmistiske tittelen ‘Romanapokalypsen!’. Han viser blant annet til Trygve Riiser Gundersens fyldige omtale av Olga Tokarczuks storverk, «Jakobsbøkene», her i Bokmagasinet (6. september 2025). Endringer i teknologi, distribusjonsformer og kultur kan snart gjøre slike byggverk umulige, skrev Gundersen. Mossefinn stemmer i, riktignok motstrebende: Romanens riddere må slipe sine sverd. Norske romaner er luftige og korte. «Det bygges ikke, undres ikke, eksperimenteres ikke – i det minste ikke nok», hevder han. I generaliserende sveip finner Mossefinn ingen norske forfattere verd å løfte fram. Et enslig nordisk håp knytter han til Theis Ørntofts to nyeste romaner, «Jordisk» (2023) og «Habitat» (2025). Danskens bøker befinner seg uten tvil i det øverste sjiktet i nordisk prosa. Men finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Iran blir teppe­bom­bet mens omverdenen dis­ku­terer luftige framtids­sce­na­rioer.

Den vestlige dobbelt­mo­ralen avdekkes i fullt flomlys: Det gjelder én regel for oss og en annen for de andre.

Det er på tide med en streng og inngri­pende fornorsk­nings­po­li­tikk.