Kommentar

Romanens død

Kritikerens valg står mellom å slipe sverdet eller å skjerpe blikket.

Norske litterater sørger over den store romanens død. Det hevder kritikeren Eirik Riis Mossefinn i Bokvennen Litterær Avis (BLA 1/2026), under den alarmistiske tittelen ‘Romanapokalypsen!’. Han viser blant annet til Trygve Riiser Gundersens fyldige omtale av Olga Tokarczuks storverk, «Jakobsbøkene», her i Bokmagasinet (6. september 2025). Endringer i teknologi, distribusjonsformer og kultur kan snart gjøre slike byggverk umulige, skrev Gundersen. Mossefinn stemmer i, riktignok motstrebende: Romanens riddere må slipe sine sverd. Norske romaner er luftige og korte. «Det bygges ikke, undres ikke, eksperimenteres ikke – i det minste ikke nok», hevder han. I generaliserende sveip finner Mossefinn ingen norske forfattere verd å løfte fram. Et enslig nordisk håp knytter han til Theis Ørntofts to nyeste romaner, «Jordisk» (2023) og «Habitat» (2025). Danskens bøker befinner seg uten tvil i det øverste sjiktet i nordisk prosa. Men finnes det ingen norske romaner verd å diskutere?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Fra farse om arendals­krakket til musikal om Arne Treholt: Har historisk-do­ku­men­tarisk teater fått et oppsving?

Gloria Steinem (92) var ein nøkkel­figur for den andre femi­nist­bølgja og eit ikon for USAs unge kvinner i dag.

Anne B. Ragde har også eit arbei­dar­hjarte.