I tretti år har Onkel Tuka forandret seg, med punklåter, geriljagospel, Woody Guthrie og en egen sorts barneblues.
Vi begynte med rock og jobbet oss sakte, men sikkert opp til country, smalt det fra frontmann Håkon Ohlgren da Halden-bandet Onkel Tuka fikk Spellemann-pris i «countryklassen» i 2012.
Allerede abonnent? Logg inn
Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?
Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.
Dette er min siste spalte her i Musikkmagasinet. De siste elleve årene har jeg én gang i måneden skrevet om musikk, bransje, festivaler og de siste årene: oljas klamme grep om norsk kulturliv. Skriveoppdraget begynte samtidig med at jeg flyttet fra Oslo, og jobben som miljøsjef for Øyafestivalen, til Vang i Valdres for å bli sjef for Vinjerock. Jeg leser gjennom noen av de gamle spaltene og ser at alt og ingenting har endret seg. I november 2014 skrev jeg rystet om oljeminister Tord Lien snøvlete sceneopptreden på middagen til klimaarrangementet Zerokonferansen. «I utlandet hyller de meg mens her hjemme får jeg bare kjeft». I november 2015 sparket jeg inn åpne dører og skrev at Karpe er Norges viktigste band. Og sånn fortsatte det, måned etter måned, om musikk, fjell og miljø.