Som ufør Naver føler jeg meg brått krenka på vegne av kvinner som har tatt abort! Kanskje fordi jeg våkna for tidlig i dag. Og har pms... det er jo mange grunner til at kvinner blir altfor følsomme.
Allerede abonnent? Logg inn
I sin kommentar 28. oktober om oberst Birger Eriksen og filmen «Blücher», hopper Tom Kristiansen over hvordan de allierte landgangsprosjektene mot Norge før og etter 12. mars 1940 forvirret og lammet regjeringen. Han nevner heller ikke hvorfor det ble iverksatt skriftlig mobiliserng per brev i stedenfor alminnelig og åpenlys mobilisering etter at tyskerne hadde gått i land. Dermed viser han at han ikke forholder seg til deler av forskningen om 1940. Når han også skriver at «Regjeringen kunne selvsagt ikke gå til full mobilisering da landet ikke var i krig» så belyser han ett annet.
Lars BorgersrudEtter lanseringa av Donald Trumps fredsplan for Gaza, har et avgjørende spørsmål blitt oversett: Behovet for et rettsoppgjør med det israelske folkemordet, som får andre «fullskalainvasjoner» til å blekne. Dette er heller ikke et hovedpoeng for de som – uten grunn – soler seg i fredsavtalen, inkludert statsminister Støre. Ap-regjeringas støtte til Gaza har generelt vært puslete. Den står i grell kontrast til Støres resolutte og militaristiske Ukraina-bistand Den viktigste oppgaven nå er å få fart på hjelpen til det palestinske folket og starte gjenoppbyggingen av det knuste samfunnet deres. Men i en situasjon hvor knapt noen israelsk leder erkjenner skyld for massakren, har også oppgjøret med Netanyahus forbrytelser fundamental betydning. Prosessene i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den internasjonale domstolen (ICJ) må bringe resultater. Hvis ikke, vil troen på en global rettsorden dø. I påvente av konklusjoner fra ICJ og ICC, slutter jeg meg til en palestinsk kvinnes sukk i filmen No Other Land: Må Gud straffe dem alle. Israels grusomheter i Gaza må aldri bli glemt.
Ola TjørhomDet er på tide å stille et grunnleggende spørsmål: Trenger vi virkelig fylkeskommunen? Fylkeskommunen ble en gang etablert for å ivareta oppgaver som var for omfattende for kommunene, men for lokale for staten. I dag er situasjonen en helt annen. Teknologien har gitt oss nye muligheter for samarbeid, samordning og informasjonsflyt. Digitale løsninger gjør det mulig å koordinere tjenester effektivt. Samtidig koster fylkeskommunen dyrt. Den har vokst frem som et omfattende byråkrati med direktører, avdelingssjefer og kommunikasjonsenheter som binder opp betydelige ressurser – ressurser som kunne vært brukt direkte på tjenester til innbyggerne. Det er vanskelig å forsvare et så kostbart mellomnivå. Kommunene kjenner innbyggerne best og kan ta ansvar for videregående opplæring, kollektivtransport og tannhelse lokalt.
Gro Reppen