Det sannsynlige er at høyresida vinner valget i 2029. Den ene sida i politikken har nesten aldri blitt sittende med regjeringsmakta i tre perioder sammenhengende. Men kan vi likevel unngå ei Listhaug-regjering om fire år?
Allerede abonnent? Logg inn
Kunnskapsdepartementet har sendt et forslag på høring som innebærer en vesentlig utvidelse av bruken av fjernundervisning på yrkesfaglige utdanningsprogram. Det høres kanskje fleksibelt og moderne ut. Men bak forslaget skjuler det seg et eksperiment med elevenes framtid – med et uvanlig svakt kunnskapsgrunnlag til KD å være og nærmest fraværende konsekvensanalyse. Forslaget bygger på LOSA-prosjektet (Lokal opplæring i samarbeid med arbeidslivet), som har vært prøvd ut i Finnmark siden 2005. Opplæringen omfatter noe fysisk opplæring på Nordkapp videregående skole, mye fjernundervisning på hjemstedet og praksis i en godkjent lærebedrift. Erfaringene herfra brukes nå som grunnlag for å åpne for fjernundervisning i hele landet. Problemet er at departementet sender ut høringen uten å avvente evalueringen av det pågående forsøket eller den forskningsbaserte evalueringen av blant annet fjernundervisning. Det er etter min mening uforsvarlig.
Thom JambakJeg kan forsikre Yngve Træland (25. oktober) om at jeg i flere år har bodd nord eller sør for Sinsenkrysset – i ei utkantbygd i Vesterålen og på ei lita øy utenfor Flekkefjord. Men om jeg har bodd i distriktene eller ei, er egentlig irrelevant. Jeg har lik rett til å uttale meg om distriktspolitikk, som du Træland har til å ytre deg om bypolitikk, slik du gjorde som svar på min ytring om gratis ferge. Kanskje er det dyrere å bevege seg rundt i en kommune ute på landet, men jeg lover deg, må du reise bil hver dag inn og ut av Oslo, koster det flesk, opp mot 200 kroner på en dag bare i bompenger. I tillegg er boliger rådyre i byen, som svinebinder penga dine i årtier. For min del betalte jeg siste avdrag på huslånet den dagen jeg ble pensjonert, og avdraget kom i tillegg til husleia. Dagens byunge har det vanskeligere.
Robert SørensenI går kom den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) med sin avgjørelse i klimasøksmålet som Greenpeace og noen privatpersoner hadde anlagt mot Norge. På sosiale medier kan du lese at saken endte med seier for staten, men også at saksøkerne har grunn til å feire. Disse motstridende reaksjonene gir grunn til forvirring og meg grunn til å drive med litt oppklarende virksomhet. Saken for EMD sprang ut av det store klimasøksmålet som endte med dom i Høyesterett tilbake i 2020. Saksøkerne tapte da på nær sagt alle punkter, men det var et par av saksøkernes argumenter som Høyesterett ikke slo helt i hjel; disse små, juridiske malacruxene fortsatte å leve. Det ene av disse overlevende argumentene var at selv om det ikke er ulovlig for staten å ekspandere norsk petroleumsindustri, må saksbehandlingen før en slik ekspansjon være god nok. Nærmere bestemt må staten først utrede klimavirkningene av en ekspansjon før beslutningen tas; tallene må på bordet. Dette argumentet har gitt opphav til «det lille klimasøksmålet» som går i norske domstoler i disse dager. I dette søksmålet mener saksøkerne at klimavirkningen av tre konkrete oljefelt ikke var godt nok utredet. Det andre argumentet var at statens ekspansjon av petroleumsvirksomheten stred mot menneskerettighetene.
Marius Gulbranson