DebattKunst

Kolo­nia­lismens blikk

Jens Ingvald Olsen (Tromsø)

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår. Jovvset Ante Sara gikk til sak mot staten fordi han mente det ikke være mulig å drive reindrift med tvangsslakting av 75 av sine 150 reinsdyr. Han vant i tingretten og lagmannsretten, men tapte i høyesteretten. At Breivik bruker Nordkalottfolkets framgang som bevis for at «idylliseringa av reindrifta virker utdatert», er en politisk vurdering som savner grunnlag, og fremstår som kolonialismens gjeninntog.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Soia Rahasindrainy
Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.

Vegard Bye
Privatisering

Priva­tisert fjernvarme – dessverre?

Nesten en tredjedel av boligene i Trondheim får energi til boligoppvarming fra Statkraft varme gjennom fjernvarmenettet. Selskapet som brenner søppel og distribuerer varmt vann, ble etablert av Trondheim Energi 1982. De borgerlige partiene under ledelse av Høyre, bestemte at Trondheim kommune skulle selge fjernvarmevirksomheten. Det ble solgt i 2002. Heldigvis ble Statkraft varme AS 100 prosent eier. Dermed forble infrastrukturen i fellesskapets eie. Men nå har Statkraft inngått avtale om å selge Statkraft varme AS for 3,6 milliarder kroner.

Tore Henriksen