Hei, jeg er Ayoub fra Stovner. Jeg ønsker å jobbe hos dere i sammenheng med arbeidet dere driver med.»
Det var slik det begynte, en januardag i 2021. 16 år gamle Ayoub Elanbri hadde tatt motet til seg og sendt melding til Lif Laga, et Stovner-prosjekt hvor hundrevis av ungdommer planter epletrær, høster epler, beskjærer trær og lager eplemost. De trengte folk, og Elanbri trengte en ny retning i livet.
I meldingen på Instagram skrev han videre: «Jeg har ganske lyst til å jobbe hos dere for å vise at ungdom her på Stovner har noe å by på, og at vi er en bra gjeng.»
Som Stovner-ungdommer flest, var Elanbri stolt av å være herfra, stolt av samholdet og landsbyfølelsen innerst i Groruddalen i Oslo. Likevel hadde han kommet til et punkt i livet der han måtte ta et veivalg og bytte miljø.
I den andre enden satt Åsmund Gylder, ungdomsarbeider og primus motor i Lif Laga. Han visste at Elanbri var yngstemann i en søskenflokk på seks. Og han visste at når en ung gutt strekker ut en hånd på denne måten, så må han være der. De to avtalte å møtes på Øvre Fossum gård, der Lif Laga holder til. Elanbri husker hatten til Gylder, den velkjente mosegrønne med en fjær på sida. Gylder husker at Elanbri var fin i tøyet der han kom gående mellom gårdsbygningene. Han hadde vært hjemom etter skolen og skifta.
Elanbri fikk jobben, og i Lif Laga steg han raskt i gradene. Den første lønnsslippen kom på sommeren. Han husker den deilige følelsen. I dag, snart fem år seinere, er han blitt en slags Lif Laga-veteran. Denne ettermiddagen i oktober hjelper han Gylder og makkeren Thomas Aleksander Hagen med å beskjære et prydepletre i en hage på Høybråten. Sola står lavt på himmelen, og Gylder gyver løs på greinene med en litt sløv motorsag, mens Elanbri støtter gardintrappa og tar imot det som måtte falle.
De mimrer tilbake til oppstarten.
– Du fortalte meg hva som var drivkrafta di, og du var veldig klar på at du trengte noe å feste deg til, sier Gylder og ser bort på Elanbri.
– Ja, bakkekontakt, sier Elanbri.
Noe nytt i gjære
Det er et stykke fra prydeplene her på Høybråten til granatene som har falt den siste tida. Først skjedde det i Pilestredet på Bislett 23. september, da en 13-åring kastet en granat mot en neglesalong. 30. september ble det løsnet skudd mot en bolig i Sarpsborg, og 7. oktober eksploderte en granat inne på et serveringssted på Strømmen i Lillestrøm.
Hendelsene koples til det beryktede Foxtrot-nettverket som har sitt utspring i Sverige, i en krig om narkotikamarkeder, ifølge politiet. De ser en urovekkende voldsspiral, der sårbare barn blir «groomet», utnyttet og lurt av tungt kriminelle til å utføre drap, sprenginger og knivstikking. Granatkasteren i Pilestredet skal ha blitt lovet 30.000 kroner for å ta oppdraget.
Etter slike hendelser tar det ikke lang tid før søkelyset rettes mot de innvandrertette bydelene her på østkanten i Oslo. Gjennomgangstonen er at fattigdom og dårlige oppvekstvilkår på steder som nettopp Stovner, skaper grobunn for kriminalitet. Når barn og unge opplever vold hjemme, fordommer ute i samfunnet, og manglende fritids- og jobbtilbud, kan de bli lette bytter for kyniske kriminelle som lover status og raske penger.
For Åsmund Gylder i Lif Laga er ikke dette noe nytt. Han har vokst opp på Stovner og har sett alle bølgene. Fra beryktede gjengmiljøer og tung kriminalitet på 1980-tallet, til 90-tallets store forebyggingsinnsats, til pengekutt og nye voldsbølger. Men det som skjer nå, gjør ham likevel svært bekymra.
For det nye nå, er hvor unge barna er, hvor «enkel» rekrutteringen er blitt og hvor fort en situasjon spinner ut av kontroll. Oppdragene spres lynraskt på Snapchat, Instagram og andre sosiale medier, fortalte den svenske krimjournalisten Diamant Salihu på «Debatten» på NRK i forrige uke. Samtidig var Salihus klare oppfordring at vi ikke må gå i samme felle som Sverige og overfokusere på visse bydeler eller etniske grupper. Han forklarte at kriminaliteten er blitt et nasjonalt problem som har spredt seg til alle samfunnslag.
Gang på gang er det blitt tydelig at terskelen for å trekke våpen er blitt farlig lav. Onsdag denne uka skjedde det igjen, midt i Lif Laga-gjengens eget nabolag på Stovner.
Så hva har treplanting og beskjæring å stille opp med mot disse kreftene?
Redd for ensomheten
I overgangen mellom første og andre klasse på videregående kjente Ayoub Elanbri at han måtte ta et valg. Miljøet han tilhørte på ungdomsskolen, ble splittet opp i overgangen til videregående, da de kom inn på forskjellige skoler rundt i byen.
– Da møtte jeg på nye folk og måtte tilpasse meg. Jeg var redd for å havne i feil miljø. Mange startet med å ruse seg.
Han forklarer at det for noen av barndomskompisene ble en ond spiral, der de ble dratt lenger og lenger inn i en skadelig dynamikk med misbruk, salg av dop og småkriminalitet om hverandre. Han ville vekk fra fristelsen av å gå den veien. Derfor byttet han også skole fra Stovner videregående til Kuben, nærmere Oslo sentrum.
– Det er et arabisk ordtak som sier «Asahib o sahiib». Det betyr at den du er sammen med ofte, vil forme deg. Kompiser påvirker hverandre veldig kjapt. Det kan være vanskelig.
Elanbri framstår stødig og er åpenbart ikke av den mest sårbare, lettpåvirkelige typen. Men selv om han følte seg sterk nok til å motstå rus og raske penger, var han redd for ensomheten på utsida av gjengen, forklarer han.
– Jeg fryktet at jeg kunne havne midt oppi det selv om jeg ikke egentlig ville det. Jeg er fremdeles glad i de jeg kjente på den tida, som sklei ut. Men jeg følte jeg måtte ta ansvar. Ta et valg.
«Å plante et epletre er aldri feil»
— Ayoub Elanbri
Han forteller at han ser veldig opp til faren sin, en hardtarbeidende mann som har jobbet som reinholder fra klokka fem om morgenen til seks om kvelden. Så ofte han kunne, sto han på sidelinja under fotballkampene og heiet på sønnen sin. Mora jobbet i barnehage. Han har også fem brødre og søstre, som har gått opp veien før ham og kommet seg vekk fra lignende uheldige miljøer.
– Først og fremst ville jeg ikke skuffe foreldrene mine, og for det andre ville jeg ikke skuffe meg selv. Jeg var redd for at hvis jeg velger feil vei, så vet jeg hva konsekvensene kan være. Jeg så dem som hadde havnet i den fella, og jeg ønsket ikke å havne der.
– Noen opplever at det gir dem en status å involvere seg i kriminalitet.
– Den statusen brydde jeg meg ikke om. Jeg var mer opptatt av statusen man får av å holde seg unna og prøve sitt beste.
– Hvorfor kan det være vanskelig for noen å ta den avstanden?
– Det er mange som ikke er trygge på seg selv. De følger bare bølgen, for å unngå å havne utenfor.
– Hva slags forhold har du hatt til politiet?
– De var ikke noe populære. Men det finnes en forebyggende enhet med politifolk som er som barne- og ungdomsarbeidere. De skjønner ungdommene i stedet for å bare tenke straff, straff, straff. Det skal de ha.
Blodig ettermiddag
Onsdag ettermiddag denne uka spant volden ut av kontroll mellom boligblokkene på Stovner. Midt i ettermiddagsrushet, mellom barnehagehenting og middagslaging, fikk flere vitner øye på to gutter som løp etter hverandre ned mot en boligblokk. De begynte å slåss, og den ene trakk fram en kniv. En 14 år gammel gutt fikk kuttskader i ansiktet. Tre gutter, to 15-åringer og en 14-åring, ble siktet for medvirkning til drapsforsøk. Vitner grep inn og sørget ifølge politiet for at det ikke gikk mye verre.
Etterpå ljomet telefonen til Åsmund Gylder. Han sto midt iblant en skokk med ungdommer som hadde sjauet hele dagen. Det kunne like gjerne ha skjedd midt oppi dem, tenkte han.
– Faen heller, sukker han til Klassekampen dagen etter.
– Jeg veit hvem disse gutta er. Jeg kjenner brødre og venner av dem. Jeg blir sint. Når det er ungdommer som har så liten forståelse for konsekvenser, så blir det bare kaos oppi alt dette vi prøver å jobbe for.
Det skal ha vært mange til stede da det skjedde, også mindreårige. På Stovner ble det raskt kalt inn til krisemøte og satt beredskapsstab. Politiet har gitt saken høy prioritet.
– Disse gutta skjønner ikke hva dette gjør med nærmiljøet, hvor folk ikke føler seg trygge. Det har vært veldig mye knivstikking de siste årene. Man blir litt frynsete, sier Gylder.
Denne gangen kunne han puste lettet ut over at ingen av Lif Lagas ungdommer var involvert. Men minst to ganger tidligere har volden rammet dem. Mest alvorlig var det i 2022, da to brødre som Gylder til daglig jobbet med, ble knivstukket. Den ene ble livstruende skadet.
Oppgjørene er nesten alltid interne, og ofte er små, bagatellmessige krangler nok til å antenne en livsfarlig gnist. I etterkant av en slik hendelse kan det også komme hevnaksjoner, forklarer Gylder. Han frykter at flere kan begynne å gå med kniv for å beskytte seg.
– Dette kan sette i gang en spiral. Hvis du får juling, og du har en storebror, så kan han igangsette miljøet sitt for å ta hevn, sier han.
Trusler om straff er ikke i nærheten av å funke mot denne typen voldsdynamikk, og politiet mangler virkemidler, mener den erfarne ungdomsarbeideren. Så hva kan funke?
Ikke bare Gucci
Når slike hendelser skjer, er det mange ting som har gått galt. Fattigdom er ikke en forklaring aleine, mener Ayoub Elanbri.
– Fattigdom kan knyttes til ensomhet, følelsen av å stå utenfor, at du ikke har det naboen har, sjalusi. Men det er aldri bare én faktor som fører til et dårlig valg. Hvis det er en ungdom fra Stovner som har havnet i et dårlig miljø, så er det veldig sjelden at han har alt på stell.
– Hvor mye tenker du at ansvaret ligger hos den enkelte, og hvor mye ligger hos samfunnet?
«De skjønner ikke hva dette gjør med nærmiljøet, hvor folk ikke føler seg trygge.»
— Åsmund Gylder
– Jeg tenker at hovedansvaret ligger hos deg selv. Du sitter med et valg du kan ta. Men hvis du ikke har tilbudene rundt deg, så er det enklere å ta det dårlige valget.
Elanbri tror de færreste involverer seg i kriminalitet bare for å kunne gå med Gucci-jakke. Han tror en del har det tøft økonomisk.
– Vi kommer fra en arbeiderklasse som ikke har de største midlene. På vestkanten kan de lene seg mye på foreldre, men vi må jobbe ekstra hardt. I tidlig alder føler vi på et stort ansvar for å bidra til å forsørge søsken.
Forebygging er et lappeteppe. Noe handler om å bli sett og tatt imot, noe handler om jobb, og noe handler om tro. At moskeer og andre trossamfunn kan spille en viktig rolle, er Elanbri ikke i tvil om. Selv har han følt sterk tilhørighet til det marokkanske trossamfunnet og tilbrakt mye tid i Attaouba-moskeen i Lakkegata. Han startet på koranskole der da han var seks år gammel.
– Måten du blir tatt imot på med et varmt hjerte av lærere, har mye å si. Noen går på koranskoler der de er veldig harde mot elevene. Da kan det gå den gale veien, at barna vender seg mot religionen og forbinder det med å bli slått. De vet ikke at det finnes mange koranskoler som tar vare på dem, sier Elanbri.
Avslag på avslag
Når granatene faller, ropes det på mer politi og strengere straffer. Forebyggingen karikeres av enkelte som «boller og brus» på fritidsklubben, slik Sylvi Listhaug gjorde i fjor.
Men folkene i Lif Laga mener det er helt avgjørende at det seige arbeidet med å bygge gode nærmiljøer ikke taper terreng, og at det i stedet må satses langt mer på å bygge opp gode tilbud. Det var avgjørende for Ayoub den gangen for fem år siden.
– Hvis man bryter ut av et miljø, så føler man seg ganske ensom. Da kan man bli demotivert. Men om man har et tilbud å gå til, så føler man seg trygg. Da blir ensomheten borte. Du danner en ny gruppe.
Fra før var Elanbri blitt vant til å sende søknad på søknad uten å få noe respons.
– Jeg følte at jeg bare kunne gi opp. Det var så få stillinger, og jeg visste at vi ikke ville få jobb, sier Elanbri.
Også tall fra SSB vitner om at det er stadig færre jobber for ungdommer der ute. Å komme fra Stovner, med et utenlandskklingende navn, gjorde ikke saken enklere.
I Lif Laga, derimot, følte han straks at han ble «en del av en familie», og han satte pris på det fysiske ved jobben, å bli sliten i kroppen i stedet for å sitte foran en skjerm. Han steg han i gradene og fikk helårsjobb. Sammen med mange andre ungdommer har han stått og solgt eplemost i Stovnerhagen, Lif Lagas egen butikk på Stovnersenteret.
Etter videregående har Elanbri tatt fagbrev som helsefagarbeider, og nå jobber han på Kuben videregående. Målet er å jobbe med ungdommer og være det forbildet han selv trengte.
Noe å stå opp til
En fuktig høstmorgen har et knippe ungdommer fra Lif Laga møtt opp på Collettløkka bak Ullevål sykehus. Her skal de plante trær sammen med prosjektet Oslotrær og en gjeng med studenter fra landskapsarkitekturstudiet.
Det er tydelig hvem som har peiling.
– Dette er liksom hjertet til treet, forklarer Younis Abdikadir Saad til to av studentene.
Han peker på en klump nederst på stammen til eika de skal plante. Det er podepunktet, som må plasseres et godt stykka over jorda for at treet skal få puste, forklarer han. Så setter han treet forsiktig ned i et hull de har gravd, og fyller på med ny jord.
Saad går toppidrettslinje på skolen og har fått fast jobb som trevokter i Lif Laga ved siden av.
– Åsmund har hjulpet meg med ikke å tenke på det dårlige. Han tok seg tid og tok en ordentlig prat med meg. Jeg synes han er en veldig bra fyr, sier 17-åringen.
– Er du glad i trær?
– Ja, de fascinerer meg. Hvordan de ser ut om våren og høsten, og at det om et par år skal være fullt av epler. Jeg liker å jogge opp til Liastua i skogen der jeg bor, og noen ganger tar jeg en pause og ser på trærne. Jeg liker det.
«Å jobbe kan dra deg ut av et miljø»
— Younis Abdikadir Saad
Ansvaret han føler på som trevokter, har gjort ham mer disiplinert, forklarer han.
– Å jobbe kan dra deg ut av et miljø, det gir deg mindre fritid og får deg til å være med nye mennesker som kan hjelpe deg. Hver morgen har du noe å gjøre.
Saad har fått med seg hendelsene den siste tida og har tenkt mye på hva som får barn til å gjøre sånt.
– 13-åringen hørte bare «30.000 kroner». De har kanskje hjernevasket ham, sagt til ham at det ikke er så farlig, at han er et barn og ikke kan få straff. Så gjør han det og tenker ikke så mye over det.
– Hvorfor tror du noen ungdommer kan se det som attraktivt?
– Fordi de hører at de kan tjene penger og få et navn. De ser veldig opp til folkene i miljøet, som er kule og kjører rundt. Men de tenker ikke på hva som virkelig kan skje.
Selv har han aldri vært i kontakt med slike miljøer, forklarer han. Men han har sett gutter som har tatt et dårlig veivalg, og prøvd å prate dem vekk fra det.
Snakker dårlig sammen
Noen forsiktige hint fra en kompis kan være frøet som sår en snikende lyst til å ta steget ut fra noe usunt. Det kan være langt mer effektivt enn hva politiet får til. At ingen vil tyste på hverandre, og at politiet har lav tillit, er et stort problem i Oslos såkalte «problemområder». Men Åsmund Gylder er like opptatt av manglende tillit på tvers av tiltak.
– En vanskelig dynamikk jeg har sett som ungdomsarbeider, er at vi har veldig tette skott mellom instansene som jobber med barn og ungdom. Barnevernet sier de ikke kan gi oss informasjon om en ungdom selv om vi ser ham ti ganger mer enn det de gjør. Politiet har det samme, at de kan ikke gi ut informasjon. Det stopper opp på grunn av personvernet.
Ungdom forteller gjerne noe til barnevernet, noe til folkene i Lif Laga, noe til læreren og noe helt annet til politiet. Når disse instansene snakker dårlig sammen, blir det tilnærmet umulig å lage et godt og helhetlig opplegg, forklarer Gylder.
– Det må være taushetsplikt, men jeg har til gode å høre om noen som blir dømt for brudd på taushetsplikt for å ha prøvd å hjelpe andre. Jeg mener man må fire på dette og faktisk begynne å kommunisere.
En annen utfordring er mangelen på stabilitet. Nye modeller og prosjekter har kommet og gått i takt med svingninger i kriminaliteten. Om det er lett å få nye midler fra kommunen, er det vanskeligere å få varige driftsmidler.
– Veldig mange har kommet hit til Stovner, nyutdanna prosjektfolk med de beste intensjoner. De er gjerne ansatt i to år, og når de endelig har begynt å skjønne nærmiljøet, så er de snart ferdige, sier Gylder.
Det pågår nå en smertefull kuttrunde i Oslo kommune som rammer alt som ikke er lovpålagt. Bibliotekene, som på kvelden er stappfulle av barn og unge, må stenge, miljøarbeidere forsvinner og fritidstilbud innskrenkes. Også i Lif Laga frykter de at kuttene kan ramme dem hardt.
Tar imot unnasluntrerne
I en diskusjon om ungdomskriminalitet i Klassekampen tidligere denne uka ble kriminologen Per-Olof Wikström trukket fram. Basert på en studie av britiske ungdommer kom han fram til at det viktigste for å forklare kriminell atferd, er mangel på selvkontroll og moralsk kompass.
Også Åsmund Gylder er opptatt av individets ansvar, men han er ikke i tvil om at det vi nå ser, også handler om hvor utrygg verden oppleves.
– Det er ikke farligere på Stovner i dag enn i går eller på 1980-tallet, men det er flere unge mennesker som mangler det moralske kompasset. Samfunnet er kaldere, og folk er mer egoistiske.
Etter å ha jobbet med ungdommer i 35 år, ser han hva som virker. Stabile, varme voksenpersoner som har tid og får ungdommer til å føle seg verdifulle. Aldri pusle rundt, aldri «boller og brus», men tydelige oppgaver og forventninger.
Krafta i et tre
I hagen på Høybråten ser Elanbri stolt bort på to Gravenstein-trær i et hjørne. Elanbri var arbeidsleder for en gjeng med Lif Laga-ungdommer som plantet dem i fjor.
– Å plante et epletre er aldri feil. Så kan du tenke på at du en dag skal ta med sønnen din og vise ham det treet du planta da du var 18 år, sier han.
Elanbri husker alle trærne han har planta. Ofte rusler han forbi hagen utenfor idrettshuset på Rommen for å se på epletrærne han planta der som 18-åring, og stadig vannet og stelte med i årene etterpå.
– De er blitt ganske store. Det er godt å se at de har klart seg.
Gravenstein-trærne er ennå små, og de trenger støtte fra en staur på hver side, men de har strukket seg mye på bare et år. Kanskje vil de bære frukter allerede neste høst.
