Leder

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia.

«Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå ned den veien.»

Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken. Høyre er befolket av tillitsvalgte og politikere som fryser på ryggen av autoritære og konservative tendenser på høyrekanten. Leder i Europabevegelsen, eks-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, karakteriserer i et innlegg i Dagsavisen det nye, ytre høyre som en trojansk hest for antiliberale ideer, statlig kontroll, nasjonalisme og intoleranse. Hun maner den liberale høyresida til innbitt kamp mot disse strømningene.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby advarer mot en ideologisk metastrid om partiets profil – mellom en liberal og høyrekonservativ retning. I stedet hevder han at partiets problem er at det i denne valgkampen framsto som irrelevant, uten politiske løsninger for folks hverdag. Hans oppskrift er å komme med «reelle løsninger, ordentlige løsninger». Det er sekundært i hvilken retning de peker. Partiet skal igjen framstå som «den lille mannens forsvarer». Kanskje løsningen for partiet i like stor grad ligger i sentrum som på den ytterste høyrekant? Erna Solbergs fellesutspill med Trygve Slagsvold Vedum om utflytting av Politihøgskolen fra Oslo peker i den retningen. I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre gå tilbake i sin egen historie og hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen, knyttet til navn som Arne Rettedal, Erling Norvik og Erlend Rian.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.