Leder

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia.

«Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå ned den veien.»

Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken. Høyre er befolket av tillitsvalgte og politikere som fryser på ryggen av autoritære og konservative tendenser på høyrekanten. Leder i Europabevegelsen, eks-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, karakteriserer i et innlegg i Dagsavisen det nye, ytre høyre som en trojansk hest for antiliberale ideer, statlig kontroll, nasjonalisme og intoleranse. Hun maner den liberale høyresida til innbitt kamp mot disse strømningene.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby advarer mot en ideologisk metastrid om partiets profil – mellom en liberal og høyrekonservativ retning. I stedet hevder han at partiets problem er at det i denne valgkampen framsto som irrelevant, uten politiske løsninger for folks hverdag. Hans oppskrift er å komme med «reelle løsninger, ordentlige løsninger». Det er sekundært i hvilken retning de peker. Partiet skal igjen framstå som «den lille mannens forsvarer». Kanskje løsningen for partiet i like stor grad ligger i sentrum som på den ytterste høyrekant? Erna Solbergs fellesutspill med Trygve Slagsvold Vedum om utflytting av Politihøgskolen fra Oslo peker i den retningen. I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre gå tilbake i sin egen historie og hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen, knyttet til navn som Arne Rettedal, Erling Norvik og Erlend Rian.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.