Leder

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia.

«Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå ned den veien.»

Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken. Høyre er befolket av tillitsvalgte og politikere som fryser på ryggen av autoritære og konservative tendenser på høyrekanten. Leder i Europabevegelsen, eks-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, karakteriserer i et innlegg i Dagsavisen det nye, ytre høyre som en trojansk hest for antiliberale ideer, statlig kontroll, nasjonalisme og intoleranse. Hun maner den liberale høyresida til innbitt kamp mot disse strømningene.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby advarer mot en ideologisk metastrid om partiets profil – mellom en liberal og høyrekonservativ retning. I stedet hevder han at partiets problem er at det i denne valgkampen framsto som irrelevant, uten politiske løsninger for folks hverdag. Hans oppskrift er å komme med «reelle løsninger, ordentlige løsninger». Det er sekundært i hvilken retning de peker. Partiet skal igjen framstå som «den lille mannens forsvarer». Kanskje løsningen for partiet i like stor grad ligger i sentrum som på den ytterste høyrekant? Erna Solbergs fellesutspill med Trygve Slagsvold Vedum om utflytting av Politihøgskolen fra Oslo peker i den retningen. I stedet for å bøye seg for de trumpistiske vindene kan Høyre gå tilbake i sin egen historie og hente opp arven fra den pragmatiske og jordnære tradisjonen, knyttet til navn som Arne Rettedal, Erling Norvik og Erlend Rian.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.