Da jeg var i butikken tidligere i uka, kom jeg over et sikkert høsttegn: halv pris på all småis. Jeg liker billig is, særlig når man går tur i byen en varm sommerdag med to små barn som har fått øye på en isdisk og ikke klarer å tenke på noe annet.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg, som de fleste andre, har hatt mine fordommer mot parisere. Arrogante, snobbete, lite imøtekommende, elitistiske, overlegene, kalde og distanserte. Og fordommene kommer ikke ut av intet – jeg har vært i Paris flere ganger, og det er få steder jeg har følt meg mer irriterende, dum, uvitende og bondsk. Det hjelper ikke at jeg er veganer i tillegg. Jeg tror det er få ting parisere liker mindre enn folk som ikke spiser ost og croissanter. Men nå har noe skjedd. Da jeg var i Paris i helga, var jeg forberedt på å gå på tå.
FieEn kjøttmeis banker på. Tik-tik-tik, tik-tik-tik. Jeg sitter med ryggen til døra og puster grunt. Våger ikke røre meg. Jeg veit at den snart flyr rundt huset, setter seg i vinduskarmen og titter bebreidende inn på meg. Jeg veit hva den tenker: Hvorfor slipper du meg ikke inn? Jævla menneskedritt. Den har jo helt rett også. Dette har pågått i noen uker. Kanskje måneder, jeg veit ikke. Hver dag kommer den, kjøttmeisen, til faste tider, tre ganger om dagen. Tik-tik-tik, tik-tik-tik. Jeg svarer ikke, åpner ikke.
SnobbenFor en som bare har et par håndfuller butte pølsefingre å bruke på å manøvrere de ørsmå bokstavknappene på telefonskjermen med, er den smarte språkteknologien der telefonen liksom skal klare å gjette hva du egentlig mener å skrive, ikke så veldig smart likevel. For hvordan skal den skjønne at når jeg trykker på «klmø», så mener jeg «k», og at «h» ikke betyr «gå inn på talemelding og send ‘men fitte i kukksatan, da!’ til mormor»? Jeg veit ikke om det er algoritmene som trur at jeg er en svadaakademiker (noe jeg ut ifra utdannelsen min er, men ut ifra generell oppførsel, hjernebruk og fjes ikke kvalifiserer til), eller om det norske språket ikke ennå har etablert seg helt i min sju år gamle kolosstelefon – men den nekter uansett å la meg skrive korte ord. Hvis jeg ikke passer på, blir en helt vanlig sms som «Hei, jeg skal ut i butikken nå. Trengs det noe til etterpå?» til «Heil, jegere skalldyrsuppe utfordringsmessig innvendig butikkdød nåværende. Trengsel determinisme nogenlunde tilfredsstillende etterpåklokskapen?» «Glad i deg» blir «gladpack inni deg», og «kondom» er tydeligvis å foretrekke framfor «kondolerer». Dette blei ikke noe særlig lettere etter at all kommunikasjon nå plutselig skal skje skriftlig sånn at mitt nøye opparbeida vokabular av selvoppfunnede lyder for å kommunisere sinnsstemninger, følelser og hendelser, ikke lenger har noen funksjon. Her er teknologien rett og slett ikke bra nok, selv om vi liksom lever i framtida, og jeg tror jeg veit hvordan min 82 år gamle mormor har det. Kunne ringt henne for å bonde litt om det, men hun tar av en eller annen grunn ikke telefonen. Får sende henne en ny melding.
Amøbe