Akkurat nå

Autocorr

For en som bare har et par håndfuller butte pølsefingre å bruke på å manøvrere de ørsmå bokstavknappene på telefonskjermen med, er den smarte språkteknologien der telefonen liksom skal klare å gjette hva du egentlig mener å skrive, ikke så veldig smart likevel.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Softis

Da jeg var i butikken tidligere i uka, kom jeg over et sikkert høsttegn: halv pris på all småis. Jeg liker billig is, særlig når man går tur i byen en varm sommerdag med to små barn som har fått øye på en isdisk og ikke klarer å tenke på noe annet. Og her er det særlig én type is som gjør et eller annet veldig riktig med markedsføringen, nemlig softis. Når kiosken har plassert reklameplakater med skinnende hvit softis på gul bakgrunn ute på gata, strømmer folk til. Det skal man ha. Som regel med sjokoladestrø på. Men jeg skjønner virkelig ikke greia. Altså, jeg skjønner sjokoladestrø.

Parisere

Jeg, som de fleste andre, har hatt mine fordommer mot parisere. Arrogante, snobbete, lite imøtekommende, elitistiske, overlegene, kalde og distanserte. Og fordommene kommer ikke ut av intet – jeg har vært i Paris flere ganger, og det er få steder jeg har følt meg mer irriterende, dum, uvitende og bondsk. Det hjelper ikke at jeg er veganer i tillegg. Jeg tror det er få ting parisere liker mindre enn folk som ikke spiser ost og croissanter. Men nå har noe skjedd. Da jeg var i Paris i helga, var jeg forberedt på å gå på tå.

Tik-tik

En kjøttmeis banker på. Tik-tik-tik, tik-tik-tik. Jeg sitter med ryggen til døra og puster grunt. Våger ikke røre meg. Jeg veit at den snart flyr rundt huset, setter seg i vinduskarmen og titter bebreidende inn på meg. Jeg veit hva den tenker: Hvorfor slipper du meg ikke inn? Jævla menneskedritt. Den har jo helt rett også. Dette har pågått i noen uker. Kanskje måneder, jeg veit ikke. Hver dag kommer den, kjøttmeisen, til faste tider, tre ganger om dagen. Tik-tik-tik, tik-tik-tik. Jeg svarer ikke, åpner ikke.