Manchester hadde sin Madchester-scene på nittitallet. Med bandet Nonne har vi fått noen Tromsø-gærninger.
Vi starta Nonne mens vi bodde i Oslo, sier Gustav Eidsvik.
Allerede abonnent? Logg inn
Tallene til Taylor Swifts «The Life of a Showgirl» er ekstreme. Det ble årets mest strømmede album i verden under tolv timer etter at det kom ut forrige fredag, og i artistens hjemland USA ble det solgt i 2,7 millioner eksemplarer første dag. Kun Adeles ti år gamle «25» kan vise til noe liknende. Samtidig stinker det grådighet av hele greia. Mangemilliardær Swift benytter seg nemlig av et grep kjent fra den sørkoreanske K-popen: «The Life of a Showgirl» har blitt utgitt i intet mindre enn elleve versjoner på cd og åtte på vinyl, ifølge Variety, som gjør at knallharde swifties tydeligvis må investere i alt som er å få kjøpt. Uansett sitter jeg med en følelse av at albumets betydning på sikt har lite med tall å gjøre, men at «The Life of a Showgirl» – med sine mange nikk, lån og referanser – vil kunne påvirke hvordan musikkbransjen ser på opphavsrett. I ti år har låtskrivere vært preget av «Blurred Lines»-dommen, der Robin Thicke og Pharrell Williams endte opp med å betale fem millioner dollar til Marvin Gayes etterkommere for brudd på opphavsretten. Grunnen: «Blurred Lines» lyder for likt deler av «Got to Give It Up» og kopierte «følelsen» av Gayes klassiker.
Jeg skal aldri arrangere noe igjen, var de siste ordene mine da jeg sluttet som festivalsjef for Vinjerock høsten 2019. Det var ikke fordi jeg mislikte å jobbe med festivaler og konserter. Snarere hadde jeg kanskje likt det altfor godt: Det var mer en livsstil enn et liv. Det er utrolig gøy å arrangere ting. Og utrolig slitsomt. Men nå har jeg havnet på festivalkjøret igjen. Og jeg må innrømme at det fortsatt er kjempegøy.
Henry Leeves startet sin Øya-karriere med å bære gjerder. Nå blir han daglig leder for festivalen.