Sang er medisin for sjela

Fra rockismens mørke middel­alder

Frida Fliflets kronikk om «poptimismen» i Klassekampens musikkmagasin 19. september gjør antakelser om hva som motiverte mitt angrep på dagens musikkritikk, det evige maset om «ikoner» og «legender» og den generelle serviliteten. Vi er nok enige om det meste, men noen korrigeringer trengs. Årsaken til at jeg kalte midten av 1980-tallet en «gullalder» er at vi på den tida hadde tre uavhengige musikkaviser i Norge (Beat, Puls og Nye Takter, der sistnevnte opererte autonomt som bilag til Arbeiderbladet). Hva tror Frida Fliflet at det sto i disse bladene? La oss høre: «Å late som om alt i musikkritikken var bedre før, er bare tull: Den var tidvis forutinntatt og tendensiøs, og gjerne full av sexistisk, rasistisk og homofobisk oppgulp. Den typiske kritikeren (jepp, en middelaldrende hvit mann) hadde ingen åpenhet for annet enn akkurat det han likte.» Dette klisjépreiket sliter jeg med. For det første var jeg ingen «middelaldrende hvit mann» i 1985, jeg var yngre enn Frida er nå. Og hva med dette «rockisme» eller «ingen åpenhet»? Jeg gjorde en rask og overfladisk undersøkelse av det første året med musikkbladet Beat (1985-86), for å se hva jeg egentlig drev med.