«Det burde være full stopp i opprettelse administrative stillinger i offentlig helsevesen som ikke er merkantil støtte. Nå er det cirka 4–500 mennesker i et offentlig glava-lag i Norge», uttaler overlege Tilde Broch Østborg i boka «Har vi råd til omsorg og mennesker i Norge?»
Allerede abonnent? Logg inn
Vi snakker mye om psykisk helse, men kanskje glemmer vi et enkelt og kraftfullt virkemiddel – sang. Sang gir en pause fra tanker, og hjelper på humøret. Å synge i kor gir en energi som du tar med deg hjem. Sangtrening gjør at du bruker flere sanser samtidig, og det flytter fokus vekk fra det vanskelige. Det kan redusere angst, og styrke selvtilliten. Hvorfor er det slik? Når vi synger, puster vi dypere, kroppen roer seg, og hjernen frigjør endorfiner og oksytocin – hormoner som skaper glede og tilhørighet. I tillegg gir korfellesskap sosial støtte og mestring. Derfor bør sang få en tydeligere plass i folkehelsearbeidet – i skolen, i eldreomsorgen og i psykisk helsevern. Sang koster lite, gir mye, og kan bokstavelig gi et bedre liv.
Gro ReppenFrida Fliflets kronikk om «poptimismen» i Klassekampens musikkmagasin 19. september gjør antakelser om hva som motiverte mitt angrep på dagens musikkritikk, det evige maset om «ikoner» og «legender» og den generelle serviliteten. Vi er nok enige om det meste, men noen korrigeringer trengs. Årsaken til at jeg kalte midten av 1980-tallet en «gullalder» er at vi på den tida hadde tre uavhengige musikkaviser i Norge (Beat, Puls og Nye Takter, der sistnevnte opererte autonomt som bilag til Arbeiderbladet). Hva tror Frida Fliflet at det sto i disse bladene? La oss høre: «Å late som om alt i musikkritikken var bedre før, er bare tull: Den var tidvis forutinntatt og tendensiøs, og gjerne full av sexistisk, rasistisk og homofobisk oppgulp. Den typiske kritikeren (jepp, en middelaldrende hvit mann) hadde ingen åpenhet for annet enn akkurat det han likte.» Dette klisjépreiket sliter jeg med. For det første var jeg ingen «middelaldrende hvit mann» i 1985, jeg var yngre enn Frida er nå. Og hva med dette «rockisme» eller «ingen åpenhet»? Jeg gjorde en rask og overfladisk undersøkelse av det første året med musikkbladet Beat (1985-86), for å se hva jeg egentlig drev med.
Torgrim EggenJon Naustdalslid bruker to sider i Klassekampen 8. oktober på å kommentere en kurve over naturkatastrofer utarbeidet av The international disaster database (EM-DAT), og publisert av Our World in Data. Kurven starter på nær null i 1900, stiger opp mot 2000 og fluktuerer deretter opp og ned. Naustdalslid konkluderer at selv om antall naturkatastrofer kan ha gått opp, blir vi flinkere og flinkere til å håndtere dem. Til det trenger vi energi hevder han, og konkluderer med at «den mest kontraproduktive av alle strategiar for å møte klimaendringane, er å gå inn for økonomisk nedvekst [ …]». Sjelden har jeg sett verre misbruk av statistikk til å trekke vidtrekkende konklusjoner om årsakssammenheng og virkemidler. Klimaforskerne advarer mot konklusjoner basert på kortsiktige trender, det er høyst spekulativt at massiv bruk av energi (som Naustdalslid framholder) vil redusere katastrofer, og katastrofene er jo der selv om vi blir bedre til å beskytte oss.
Torbjørn Sund