Frida Fliflets kronikk om «poptimismen» i Klassekampens musikkmagasin 19. september gjør antakelser om hva som motiverte mitt angrep på dagens musikkritikk, det evige maset om «ikoner» og «legender» og den generelle serviliteten. Vi er nok enige om det meste, men noen korrigeringer trengs.
Allerede abonnent? Logg inn
«Det burde være full stopp i opprettelse administrative stillinger i offentlig helsevesen som ikke er merkantil støtte. Nå er det cirka 4–500 mennesker i et offentlig glava-lag i Norge», uttaler overlege Tilde Broch Østborg i boka «Har vi råd til omsorg og mennesker i Norge?» Tom Karp, ledelsesforsker og professor, ga i 2024 ut ei bok med tittelen «Lederisme». Han hevder i boka at lederismen er spesielt utbredt i helsesektoren, hvor han henviser til Sykehusutvalgets rapport fra 2023, der det meldes om at det er 7500 ledere i helseforetakene. Andelen ansatte i administrasjon og ledelse vokste i perioden fra 2015 til 2021 dobbelt så mye som antall ansatte i sektoren generelt. Før helseforetaksmodellen ble i innført i 2001 var det stort sett tre nivå på sykehusene. I dag kan det være inntil seks. Helse Nord som fikk kritikk for topptung administrasjon i 2023, ansatte likevel i 2024 en viseadministrerende direktør.
Astri HolmVi snakker mye om psykisk helse, men kanskje glemmer vi et enkelt og kraftfullt virkemiddel – sang. Sang gir en pause fra tanker, og hjelper på humøret. Å synge i kor gir en energi som du tar med deg hjem. Sangtrening gjør at du bruker flere sanser samtidig, og det flytter fokus vekk fra det vanskelige. Det kan redusere angst, og styrke selvtilliten. Hvorfor er det slik? Når vi synger, puster vi dypere, kroppen roer seg, og hjernen frigjør endorfiner og oksytocin – hormoner som skaper glede og tilhørighet. I tillegg gir korfellesskap sosial støtte og mestring. Derfor bør sang få en tydeligere plass i folkehelsearbeidet – i skolen, i eldreomsorgen og i psykisk helsevern. Sang koster lite, gir mye, og kan bokstavelig gi et bedre liv.
Gro ReppenJon Naustdalslid bruker to sider i Klassekampen 8. oktober på å kommentere en kurve over naturkatastrofer utarbeidet av The international disaster database (EM-DAT), og publisert av Our World in Data. Kurven starter på nær null i 1900, stiger opp mot 2000 og fluktuerer deretter opp og ned. Naustdalslid konkluderer at selv om antall naturkatastrofer kan ha gått opp, blir vi flinkere og flinkere til å håndtere dem. Til det trenger vi energi hevder han, og konkluderer med at «den mest kontraproduktive av alle strategiar for å møte klimaendringane, er å gå inn for økonomisk nedvekst [ …]». Sjelden har jeg sett verre misbruk av statistikk til å trekke vidtrekkende konklusjoner om årsakssammenheng og virkemidler. Klimaforskerne advarer mot konklusjoner basert på kortsiktige trender, det er høyst spekulativt at massiv bruk av energi (som Naustdalslid framholder) vil redusere katastrofer, og katastrofene er jo der selv om vi blir bedre til å beskytte oss.
Torbjørn Sund