Leder

Høyt spill om fredsprisen

Mari Skurdal

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten. I tillegg har Kambodsja nominert Trump – og kongressrepresentanter fra hans eget parti. Trumps handels­rådgiver Peter Navarro har endatil uttalt at Trump fortjener fredsprisen for å innføre nye tollsatser mot USAs handels­partnere.

«Trump er kjent for å gå etter sine motstandere.»

Seniorforsker vedPrio Stein Tønnesson sa lørdag at å forbigå Trump i årets tildeling kan få konsekvenser for Norge. Trump er kjent for å gå etter sine motstandere og andre han mener har fornærmet ham på ymse vis. Det er årsaken til at stats­ledere kryper for presidenten og smisker uhemmet. De har sett at det fungerer, og Trumps posisjon gjør det dessuten mulig å påføre andre stor skade. Denne uka er næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) i USA for å bli enig om en rammeavtale for handel. USA har ensidig ilagt norske varer en tilleggstoll på 15 prosentpoeng, men ennå er ingen avtale i havn. Det er åpenbart stor frykt i regjeringen for at Trump vil straffe Norge om fredsprisen går til noen andre, og særlig om den går til noen han misliker, som Den internasjonale straffedomstolen, UNRWA eller FNs generalsekretær António Guterres.

Norske myndigheter kan forklare alt de vil at det er en uavhengig komité som står bak tildelingen, men til liten nytte. Argumentet om at det er for tidlig i år, er ødelagt av den merkelige tildelingen til Barack Obama, som fikk prisen på samme tid i sitt presidentskap. Fredsprisen skal ifølge Nobels testamente tildeles den som har virket mest eller best til «folkens förbrödrande» og avskaffet eller minsket stående armeer. Trump gjør omtrent det motsatte. Så nei, han bør ikke få Nobels store pris. Så må vi bare stålsette oss for konsekvensene.

Leder

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Mari Skurdal

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Bjørgulv Braanen

Kamp mellom gene­ra­sjoner

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret.

Lars Vegstein