Leder

Høyt spill om fredsprisen

Mari Skurdal

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten. I tillegg har Kambodsja nominert Trump – og kongressrepresentanter fra hans eget parti. Trumps handels­rådgiver Peter Navarro har endatil uttalt at Trump fortjener fredsprisen for å innføre nye tollsatser mot USAs handels­partnere.

«Trump er kjent for å gå etter sine motstandere.»

Seniorforsker vedPrio Stein Tønnesson sa lørdag at å forbigå Trump i årets tildeling kan få konsekvenser for Norge. Trump er kjent for å gå etter sine motstandere og andre han mener har fornærmet ham på ymse vis. Det er årsaken til at stats­ledere kryper for presidenten og smisker uhemmet. De har sett at det fungerer, og Trumps posisjon gjør det dessuten mulig å påføre andre stor skade. Denne uka er næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) i USA for å bli enig om en rammeavtale for handel. USA har ensidig ilagt norske varer en tilleggstoll på 15 prosentpoeng, men ennå er ingen avtale i havn. Det er åpenbart stor frykt i regjeringen for at Trump vil straffe Norge om fredsprisen går til noen andre, og særlig om den går til noen han misliker, som Den internasjonale straffedomstolen, UNRWA eller FNs generalsekretær António Guterres.

Norske myndigheter kan forklare alt de vil at det er en uavhengig komité som står bak tildelingen, men til liten nytte. Argumentet om at det er for tidlig i år, er ødelagt av den merkelige tildelingen til Barack Obama, som fikk prisen på samme tid i sitt presidentskap. Fredsprisen skal ifølge Nobels testamente tildeles den som har virket mest eller best til «folkens förbrödrande» og avskaffet eller minsket stående armeer. Trump gjør omtrent det motsatte. Så nei, han bør ikke få Nobels store pris. Så må vi bare stålsette oss for konsekvensene.

Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal