Leder

Høyt spill om fredsprisen

Mari Skurdal

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten. I tillegg har Kambodsja nominert Trump – og kongressrepresentanter fra hans eget parti. Trumps handels­rådgiver Peter Navarro har endatil uttalt at Trump fortjener fredsprisen for å innføre nye tollsatser mot USAs handels­partnere.

«Trump er kjent for å gå etter sine motstandere.»

Seniorforsker vedPrio Stein Tønnesson sa lørdag at å forbigå Trump i årets tildeling kan få konsekvenser for Norge. Trump er kjent for å gå etter sine motstandere og andre han mener har fornærmet ham på ymse vis. Det er årsaken til at stats­ledere kryper for presidenten og smisker uhemmet. De har sett at det fungerer, og Trumps posisjon gjør det dessuten mulig å påføre andre stor skade. Denne uka er næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) i USA for å bli enig om en rammeavtale for handel. USA har ensidig ilagt norske varer en tilleggstoll på 15 prosentpoeng, men ennå er ingen avtale i havn. Det er åpenbart stor frykt i regjeringen for at Trump vil straffe Norge om fredsprisen går til noen andre, og særlig om den går til noen han misliker, som Den internasjonale straffedomstolen, UNRWA eller FNs generalsekretær António Guterres.

Norske myndigheter kan forklare alt de vil at det er en uavhengig komité som står bak tildelingen, men til liten nytte. Argumentet om at det er for tidlig i år, er ødelagt av den merkelige tildelingen til Barack Obama, som fikk prisen på samme tid i sitt presidentskap. Fredsprisen skal ifølge Nobels testamente tildeles den som har virket mest eller best til «folkens förbrödrande» og avskaffet eller minsket stående armeer. Trump gjør omtrent det motsatte. Så nei, han bør ikke få Nobels store pris. Så må vi bare stålsette oss for konsekvensene.

Leder

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.

Bjørgulv Braanen

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

Mari Skurdal

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Lars Vegstein