Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronikk

Kutt, kutt, kutt i Oslos kultur­budsjett

I år ble Museumsforbundet og en rekke kunst- og kulturorganisasjoner for første gang invitert til en førpresentasjon av Oslos kulturbudsjett før det ble lagt frem for bystyret. Det var en fin gest som kan tolkes som et ønske om å styrke dialogen. Det lille møterommet var fylt til trengsel og vitnet også om at dette tiltaket ble satt pris på.

Kultur- og næringsbyråd Anita Leirvik North understreket at det økonomisk fortsatt var krevende tider og at prioriteringene var barn og unge og forutsigbare rammer for kulturen. Samtidig åpnet hun for at det kan være behov for å skape fleksibilitet og åpne opp for nye gode tiltak. Om ikke denne ambisjonen følges av økte bevilgninger vil det bety at noen må ut av budsjettet, nedskaleres eller bli stående på stedet hvil.

Førpresentasjonen viste forslag for 2026, men uten referanse til året før, så det var først i det fremlagte budsjettet det var mulig å se hva som reelt ligger i budsjettforslaget. Realitetene viser at både Munchmuseet, Deichmann og Kulturetaten får mindre å rutte med. Munch må kutte 40 millioner på fire år. Fredag 3. oktober varslet museets direktør Tone Hansen i Klassekampen at det blir tøft og vil gå ut over tilbudet. Hun har stor forståelse for at det er en vanskelig situasjon i kommunen og vil bidra til at budsjettet kommer i havn. Kuttene har vært varslet og museet fikk kutt på 4,4 millioner i inneværende år. Det er likevel et stort hopp til kuttforslaget på 14,8 millioner som foreslås for 2026 fra de 8,7 millionene i kutt museet var forberedt på og har planlagt for.

Det står ikke bare bra til med tilskuddet til de øvrige museumsaktivitetene heller. I fjor foreslo byråden å legge ned Popsenteret og å redusere bemanningen på Oslo skolemuseum. I år foreslås det å avvikle skolemuseet. Anslaget for besparelse er 1,2 millioner i 2026 og 2,6 millioner kroner fra 2027. Skolebarna i Oslo skal heller ikke lenger få tilbudet om klimaundervisning som kontrakten med Klimahuset har gitt dem. Der er beregnet besparelse på kr 1,3 millioner kroner i 2026 og 3,0 fra 2027. Byråden sier at de prioriterer barn og unge, men det er vanskelig å ta henne på ordet når de kutter i velfungerende tilbud for denne gruppen – i tillegg til å ramme andre grupper interesserte.

«Det er ikke bare å svinge en tryllestav og så regne med at dette lar seg løse»

I et nyhetsinnslag på NRK P1/Stor-Oslo uttalte Anita Leirvik North seg 29. september om Popsenteret. Hun sa det ikke hadde vært mulig å finne ny driver av Popsenteret, men at samlingene burde tas vare på og at Rockheim eller Oslo Museum er naturlige å henvende seg til. Så langt har disse institusjonene ikke fått noen henvendelser om en mulig overtagelse. Det har tidligere vært dialog med Oslo Museum om en mulig overtagelse av skolemuseet. Det kan være en god løsning at Oslo Museum overtar ansvaret for samlingene og formidlingsoppdraget for denne delen av byens historie, men det krever økt driftstilskudd. Museumsforbundet mener at den foreslåtte økningen for 2026, der det foreslås et påslag på 2,1 prosent i forhold til tilskuddet for 2025, ikke vitner om at kommunen ønsker at museet skal bidra til å påta seg noen nye oppgaver med bevaring og formidling av byens historie. Det ligger 0,6 prosent under forslaget for Bogstad gård, men 0,5 prosent over forslaget om støtte til Jødisk museum i Oslo, som foreslås økt med 1,6 prosent.

Museumsforbundet vil minne Oslo kommune om at de er eiere av samlingene på Popsenteret og skolemuseet. Vi forventer at kommunen tar ansvar for å ivareta dem på en profesjonell måte også fremover. Dette ansvaret blir ikke borte selv om man velger å legge ned Popsenteret – eller skolemuseet. Umiddelbart ser det ikke ut til å være gode planer for dette. Det er ikke bare å svinge en tryllestav og så regne med at dette lar seg løse innenfor eksisterende budsjetter i Oslo Museum eller Rockheim. De har mange andre oppdrag å skjøtte for de tilskuddene de mottar og egeninntektene de genererer selv.

At kommunen for andre året på rad foreslår å legge ned et museum er også svært urovekkende for Norges museumsforbund. Hvis ingen politikere reagerer og protesterer i år – hva blir det neste? I år ble det vedtatt endringer i kulturloven, der infrastrukturkravet i grunnlovens § 100 ble tydeliggjort, noe som styrker retten til tilgang til egen kulturarv. Har byråden ikke fått med seg dette?

Oslo kommune er langt fra alene om å kutte i kulturbudsjettene. Sent i juni lanserte Telemarksforskning rapporten «Kutt, kutt, kutt over hele linja» om kommunal kultursektor 2025. Den viser en tydelig tendens til nedgang i kulturbudsjettene i mange kommuner, etter år med oppgang. Tendensen ventes å forsterke seg i årene som kommer.

Museumsforbundet forstår at det er krevende å legge budsjett i disse tider. Medlemmene våre har fått trangere rammer over flere år og opplever at de forventes å levere enda mer for enda mindre. De er godt trent i å få mye ut av kronene, men alle kutt er ikke uten konsekvenser for tilbudet de gir til publikum eller den mer usynlige ivaretakelsen av samlingene – vår felles kulturarv.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Dialog eller PR?

Fredag 13. mars møtte stortingspresident Masud Gharahkhani flere eksiliranere. Møtet blir nå forsøkt framstilt som et bredt og inkluderende dialogmøte. Men når det publiseres deltakerlister med navn på personer som ikke var til stede, og når enkeltpersoner feilaktig tituleres som representanter for organisasjoner og minoritetssamfunn de ikke har mandat fra, handler dette ikke lenger om dialog, men om iscenesettelse. Dette er ikke bare en intern diasporadiskusjon. Det er en utenrikspolitisk sak, fordi det handler om hvordan stortingspresidenten opptrer i møte med opposisjonsmiljøer fra Iran, og hvilke signaler norske institusjoner sender i en svært betent politisk situasjon. Særlig viktig er det at Hawpeymani, alliansen av de seks kurdiske partiene fra Øst-Kurdistan, avsto fra å delta.

Atomvåpen

Unge må bli hørt om atomvåpen

Igjen snakker vi om atomvåpen. Igjen diskuteres avskrekking, sikkerhetsgarantier og strategiske allianser. Og igjen blir unge stemmer glemt i debatten – de stemmene som faktisk må leve lengst med konsekvensene av valgene som tas i dag. Mens politikere, eksperter og kommentatorer diskuterer Norges rolle i atomvåpenspørsmålet, sitter en generasjon unge igjen med spørsmålene som sjelden stilles høyt nok: Hva slags verden er det vi arver? Hvor stor risiko er vi villige til å leve med? Atomvåpen var noe vi lærte om i historietimene. Et mørkt kapittel fra fortiden, ikke en del av fremtiden vår. Det var noe vi ble fortalt at vi aldri skulle behøve å frykte. Men det siste året har verden endret seg og blitt mer uforutsigbar. Tall fra ungdomsundersøkelsen gjennomført av Opinion i 2025 viser at bekymringen for krig og uro blant unge i Norge har økt fra 50 til 58 prosent på bare ett år.

Historie

Austro­marx­ismen og Arbei­der­par­tiet

Reisebrevet til Kåre Bulie (14. mars) om «Marx-stuene» er spennende i sin formidling av konkretisert familie og boligpolitikk. Vi leser om «Det Røde Wiens» ekstensive kvartaler som reises mellom 1919 og 1933 i en urban kultur som utvikles i sterke politiske konfrontasjoner. Byen bygges målrettet som del av austromarxismens hegemoni før fascismens barbari. Det norske samfunn har blitt medformet gjennom Arbeiderparties omfattende rådslagningshistorie til den sosialdemokratiske sosialismens kjerneparti fra rundt 1920 og framover. Ledende partifolk hentet lærdommer i Wien – og ikke nødvendigvis Moskva – under partiets dannelse. Austro-marxistene representerer en eksepsjonell erfaring teoretisk og praktisk fra mellomkrigstiden.