Ellen Wanda Lange har delt denne artikkelen med deg.

Ellen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKronikk

Kutt, kutt, kutt i Oslos kultur­budsjett

I år ble Museumsforbundet og en rekke kunst- og kulturorganisasjoner for første gang invitert til en førpresentasjon av Oslos kulturbudsjett før det ble lagt frem for bystyret. Det var en fin gest som kan tolkes som et ønske om å styrke dialogen. Det lille møterommet var fylt til trengsel og vitnet også om at dette tiltaket ble satt pris på.

Kultur- og næringsbyråd Anita Leirvik North understreket at det økonomisk fortsatt var krevende tider og at prioriteringene var barn og unge og forutsigbare rammer for kulturen. Samtidig åpnet hun for at det kan være behov for å skape fleksibilitet og åpne opp for nye gode tiltak. Om ikke denne ambisjonen følges av økte bevilgninger vil det bety at noen må ut av budsjettet, nedskaleres eller bli stående på stedet hvil.

Førpresentasjonen viste forslag for 2026, men uten referanse til året før, så det var først i det fremlagte budsjettet det var mulig å se hva som reelt ligger i budsjettforslaget. Realitetene viser at både Munchmuseet, Deichmann og Kulturetaten får mindre å rutte med. Munch må kutte 40 millioner på fire år. Fredag 3. oktober varslet museets direktør Tone Hansen i Klassekampen at det blir tøft og vil gå ut over tilbudet. Hun har stor forståelse for at det er en vanskelig situasjon i kommunen og vil bidra til at budsjettet kommer i havn. Kuttene har vært varslet og museet fikk kutt på 4,4 millioner i inneværende år. Det er likevel et stort hopp til kuttforslaget på 14,8 millioner som foreslås for 2026 fra de 8,7 millionene i kutt museet var forberedt på og har planlagt for.

Det står ikke bare bra til med tilskuddet til de øvrige museumsaktivitetene heller. I fjor foreslo byråden å legge ned Popsenteret og å redusere bemanningen på Oslo skolemuseum. I år foreslås det å avvikle skolemuseet. Anslaget for besparelse er 1,2 millioner i 2026 og 2,6 millioner kroner fra 2027. Skolebarna i Oslo skal heller ikke lenger få tilbudet om klimaundervisning som kontrakten med Klimahuset har gitt dem. Der er beregnet besparelse på kr 1,3 millioner kroner i 2026 og 3,0 fra 2027. Byråden sier at de prioriterer barn og unge, men det er vanskelig å ta henne på ordet når de kutter i velfungerende tilbud for denne gruppen – i tillegg til å ramme andre grupper interesserte.

«Det er ikke bare å svinge en tryllestav og så regne med at dette lar seg løse»

I et nyhetsinnslag på NRK P1/Stor-Oslo uttalte Anita Leirvik North seg 29. september om Popsenteret. Hun sa det ikke hadde vært mulig å finne ny driver av Popsenteret, men at samlingene burde tas vare på og at Rockheim eller Oslo Museum er naturlige å henvende seg til. Så langt har disse institusjonene ikke fått noen henvendelser om en mulig overtagelse. Det har tidligere vært dialog med Oslo Museum om en mulig overtagelse av skolemuseet. Det kan være en god løsning at Oslo Museum overtar ansvaret for samlingene og formidlingsoppdraget for denne delen av byens historie, men det krever økt driftstilskudd. Museumsforbundet mener at den foreslåtte økningen for 2026, der det foreslås et påslag på 2,1 prosent i forhold til tilskuddet for 2025, ikke vitner om at kommunen ønsker at museet skal bidra til å påta seg noen nye oppgaver med bevaring og formidling av byens historie. Det ligger 0,6 prosent under forslaget for Bogstad gård, men 0,5 prosent over forslaget om støtte til Jødisk museum i Oslo, som foreslås økt med 1,6 prosent.

Museumsforbundet vil minne Oslo kommune om at de er eiere av samlingene på Popsenteret og skolemuseet. Vi forventer at kommunen tar ansvar for å ivareta dem på en profesjonell måte også fremover. Dette ansvaret blir ikke borte selv om man velger å legge ned Popsenteret – eller skolemuseet. Umiddelbart ser det ikke ut til å være gode planer for dette. Det er ikke bare å svinge en tryllestav og så regne med at dette lar seg løse innenfor eksisterende budsjetter i Oslo Museum eller Rockheim. De har mange andre oppdrag å skjøtte for de tilskuddene de mottar og egeninntektene de genererer selv.

At kommunen for andre året på rad foreslår å legge ned et museum er også svært urovekkende for Norges museumsforbund. Hvis ingen politikere reagerer og protesterer i år – hva blir det neste? I år ble det vedtatt endringer i kulturloven, der infrastrukturkravet i grunnlovens § 100 ble tydeliggjort, noe som styrker retten til tilgang til egen kulturarv. Har byråden ikke fått med seg dette?

Oslo kommune er langt fra alene om å kutte i kulturbudsjettene. Sent i juni lanserte Telemarksforskning rapporten «Kutt, kutt, kutt over hele linja» om kommunal kultursektor 2025. Den viser en tydelig tendens til nedgang i kulturbudsjettene i mange kommuner, etter år med oppgang. Tendensen ventes å forsterke seg i årene som kommer.

Museumsforbundet forstår at det er krevende å legge budsjett i disse tider. Medlemmene våre har fått trangere rammer over flere år og opplever at de forventes å levere enda mer for enda mindre. De er godt trent i å få mye ut av kronene, men alle kutt er ikke uten konsekvenser for tilbudet de gir til publikum eller den mer usynlige ivaretakelsen av samlingene – vår felles kulturarv.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fødsel

Frifødsel handler ikke om aksept for døden

Klassekampens faste kommentator Karin Haugen skrev 17. april at den danske friføderen Cecilie Wittnebels uttalelser representerer «meg-kultur på speed». Haugen mener unge kvinner må tilsidesette egne behov for å ta vare på andre, særlig under fødsel. Jeg har selv frifødt mitt eneste barn og påføring av skyld for å være egoistisk biter ikke på meg. Haugen reagerte sterkt på at friføder Wittnebel tilsynelatende aksepterte at barna hennes kunne dødd i fødsel. Det er ikke kjernen i frifødsel. Valget fattes for å føde naturlig og fysiologisk, slik at mor og barn kan oppnå psykiske og fysiske helsefordeler.

Lesekrise

Operasjon «mikroles» – en kvikk-fiks mot lesekrise

Elise Winterthun skriver 24. april at vi står i fare for å bli som middelalderens analfabeter. Lesekrisa er en realitet, og en samtidsdiagnose som jevnt og trutt lyser mot oss fra skjermene våre. Det er ikke lenger noen nyhet at norske elever scorer lavt på nasjonale og internasjonale lese- og leselystundersøkelser. Det er knapt noen nyhet at studenter ikke leser pensum. Jeg tør ikke engang tenke på den dagen det slås opp at heller ikke foreleserne leser. Tiltak finnes imidlertid: For et par år siden lanserte regjeringen leselyststrategien Sammen for lesing (2024-2030), med uttalt mål om å øke barn og unges leseferdigheter, for slik å skape leselyst og -glede.

Nysnø

Logisk kort­slut­ning

SV mener at det blir feil av Rødt å regne verdifallet i Nysnø-porteføljen som tap, siden fondet ikke har solgt seg ut og realisert tapene ennå. Denne distinksjonen er kanskje av teoretisk interessene for økonomene, men bidrar neppe til å snu inntrykket av at Nysnø ikke lykkes med sitt eget mål om maksimal avkastning. Dersom Oljefondet et år hadde gått med nesten tjue prosent i underskudd, som Nysnø gjorde på direkteinvesteringene sine i 2024, ville nok de fleste vært enige om det var et problem – uavhengig av SVs lærebokaktige påpekninger om at underskuddet teknisk sett ikke ville vært realisert. Uansett tar SV feil i at Rødts hovedkritikk er at Nysnø taper penger. Vår hovedkritikk er at Nysnø er en finanskapitalistisk og udemokratisk sløsing av klimapenger som bør bli brukt på en mer effektiv måte. SVs kreative forsøk på å framstille Nysnøs budsjettresultater som bedre enn de egentlig, er endrer ikke på den kritikken.