Leder

Brannstiftere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen.

«Et samfunn må ha mulighet for å beskytte seg mot pyromaner.»

Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere. Da ambassadører fra muslimske land ville ha samtale med den danske statsministeren, nektet han å snakke med dem. Dermed eskalerte striden ytterligere. I Norge var det – i motsetning til i Danmark – et tillitsfullt forhold mellom Islamsk Råd og Mellomkirkelig råd. Sammen og hver for seg jobbet de for å roe gemyttene og hindre ekstremistiske islamisters forsøk på å utnytte situasjonen. Regjeringen gjorde også hva den kunne for å hindre tap av norske liv. Det ble gjort feil i dette arbeidet, og Selbekk følte med rette at hans familie ble kastet under bussen. Samtidig må det framheves hvor viktig det er for et samfunn at det i slike situasjoner finnes krefter som kan motvirke eskalering.

Det er litt underlig at Selbekk kaller den danske loven mot koranbrenning for en oppringing fra middelalderen, ettersom det bare er ti år siden Norge hadde en blasfemiparagraf. Danmark fikk sin nye lov i 2023 etter utallige koranbrenninger fra provokatøren Rasmus Paludan, som egger til religionskrig og vil forby islam og utvise alle muslimer. «Jeg har vanskelig for å se hvordan vi får et sterkere samfunn, eller hvordan det vil berike den offentlige debatt, hvis man gjør det lovlig å brenne hellige bøker», sa Mette Frederiksen for ti år siden. Da blasfemiparagrafen ble opphevet i 2017, stemte Socialdemokratiet mot, nettopp med denne begrunnelsen. Ethvert samfunn må ha mulighet til beskytte seg mot pyromaner som oppildner til rase- og religionskrig og setter verden i brann.

Leder

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps.

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.