Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergieffektivisering

Norges største kraftverk

Hvis det blåser godt, produserer Norges største vindkraftpark 1 TWh i året. Samtidig kan vi redusere energibruken i norske bygg med hele 42 TWh årlig – uten naturinngrep, konflikter eller lange konsesjonsprosesser. Tiltak som bedre isolasjon, oppgradering av tekniske installasjoner, smartere styringssystemer og lokal energiproduksjon fra solceller er velkjente og tilgjengelige. Men det snakkes fortsatt overraskende lite om dette, og den politiske debatten dreier seg om andre tiltak.

I Klassekampen 26. august ble det sagt at strømmen vi bruker kommer fra vannkraft og derfor er ren. Men det er et svakt argument når vi står overfor et varslet kraftunderskudd og økende strømpriser. NVE-sjef Ketil Lund har advart om varig høye priser, med økt risiko for energifattigdom også i Norge. Energieffektivisering i bygg kan frigjøre ren energi til sektorer med høye utslipp, som industri og transport – samtidig som det gir lavere strømregning og bedre inneklima for den enkelte.

Forskning fra NTNU og Sintef gjennom sentrene ZEB og ZEN har vist hvordan bygg kan redusere sin miljøpåvirkning. Godt isolerte bygg med lavt varmetap og fleksibel energibruk er også tryggere ved strømbortfall. Riksrevisjonen pekte i mai på at Norge ligger langt bak målene for sivil beredskap. Mer forskning på energi- og klimapositive bygg og områder vil gi flere løsninger og verktøy som vil redusere energibruken og bedre den sivile beredskapen. Dette er helt nødvendig for at omstillingen til et klimanøytralt samfunn kan bli billigere og gå raskere.

«Hva venter vi på?»

Så hvorfor blir ikke dette enorme potensialet i byggene våre utnyttet? Noe skyldes nok at det vil innebære en krevende operasjon hvor kraftverket ikke ligger én plass, men er spredt på mange tusen bygg over hele landet. Det er også krevende at ansvaret for tiltak i bygg er spredt på ulike departementer, og at billig strøm blir ansett som en rettighet i Norge.

Noen innvender at en storstilt satsing på bygg blir dyrt. Da gjentar vi gjerne at tiltakene må ses opp mot de store kostnadene ved alternativene, og de betydelige positive ringvirkninger for den enkelte og for samfunnet.

Byggene våre kan utgjøre Norges største kraftverk, selv om bare en andel av potensialet blir realisert. Det er konfliktfritt, rent, raskt og rimeligere enn alternativene. Så hva venter vi på?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Kolo­nia­lismens blikk

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.

Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.