Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergieffektivisering

Norges største kraftverk

Hvis det blåser godt, produserer Norges største vindkraftpark 1 TWh i året. Samtidig kan vi redusere energibruken i norske bygg med hele 42 TWh årlig – uten naturinngrep, konflikter eller lange konsesjonsprosesser. Tiltak som bedre isolasjon, oppgradering av tekniske installasjoner, smartere styringssystemer og lokal energiproduksjon fra solceller er velkjente og tilgjengelige. Men det snakkes fortsatt overraskende lite om dette, og den politiske debatten dreier seg om andre tiltak.

I Klassekampen 26. august ble det sagt at strømmen vi bruker kommer fra vannkraft og derfor er ren. Men det er et svakt argument når vi står overfor et varslet kraftunderskudd og økende strømpriser. NVE-sjef Ketil Lund har advart om varig høye priser, med økt risiko for energifattigdom også i Norge. Energieffektivisering i bygg kan frigjøre ren energi til sektorer med høye utslipp, som industri og transport – samtidig som det gir lavere strømregning og bedre inneklima for den enkelte.

Forskning fra NTNU og Sintef gjennom sentrene ZEB og ZEN har vist hvordan bygg kan redusere sin miljøpåvirkning. Godt isolerte bygg med lavt varmetap og fleksibel energibruk er også tryggere ved strømbortfall. Riksrevisjonen pekte i mai på at Norge ligger langt bak målene for sivil beredskap. Mer forskning på energi- og klimapositive bygg og områder vil gi flere løsninger og verktøy som vil redusere energibruken og bedre den sivile beredskapen. Dette er helt nødvendig for at omstillingen til et klimanøytralt samfunn kan bli billigere og gå raskere.

«Hva venter vi på?»

Så hvorfor blir ikke dette enorme potensialet i byggene våre utnyttet? Noe skyldes nok at det vil innebære en krevende operasjon hvor kraftverket ikke ligger én plass, men er spredt på mange tusen bygg over hele landet. Det er også krevende at ansvaret for tiltak i bygg er spredt på ulike departementer, og at billig strøm blir ansett som en rettighet i Norge.

Noen innvender at en storstilt satsing på bygg blir dyrt. Da gjentar vi gjerne at tiltakene må ses opp mot de store kostnadene ved alternativene, og de betydelige positive ringvirkninger for den enkelte og for samfunnet.

Byggene våre kan utgjøre Norges største kraftverk, selv om bare en andel av potensialet blir realisert. Det er konfliktfritt, rent, raskt og rimeligere enn alternativene. Så hva venter vi på?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Skattepolitikk

Newspeak

Mesteren i Newspeak (Nytale), den britiske forfatteren George Orwell, mynta kjente nytaleuttrykk som «Krig er Fred», «Frihet er Slaveri» og så videre. Nå har han fått skarp konkurranse av vår finansminister Jens Stoltenberg: «Rettferdighet er skattefritak for de rike.» Gratulerer!.

Næringspolitikk

Nysnø-populismen i Raudt

Raudts høgredreiing når stadig nye høgder. No føreslår stortingsgruppa å leggja ned det statlege investeringsselskapet Nysnø. For eit parti som stort sett har hatt eitt svar i næringspolitikken – statleg eigarskap – er dette ganske merkeleg. Ifølgje Raudt subsidierer Nysnø investeringar i private selskap der risikoen blir boren av skattebetalarane, medan gevinsten går til dei private eigarane. Dette er både direkte misvisande og heng ikkje på greip prinsipielt. Nysnø subsidierer ikkje investeringar i private selskap, men investerer på same vilkår som private aktørar. På vegner av staten får dei ein eigarposisjon i selskapa dei investerer i, og tek del i gevinsten på lik linje med andre investorar. Risikoen blir delt mellom Nysnø og dei private, og gevinsten blir delt tilsvarande.

Kina

Underlig kritikk, Stenvold

I en kronikk påsto eksdiplomat Thoralf Stenvold at Kina ikke vender ryggen til en regelstyrt verden forankret i FN og WTO. I mitt svar karakteriserte jeg denne fortellingen som en røverhistorie. Dette begrunnet jeg med henvisning til en rekke eksempler på at Beijing misligholder sine forpliktelser, etter forgodtbefinnende. I sitt tilsvar forklarer Stenvold at kronikken var en oppfordring om et norsk partnerbytte, til Kina, i anledning WTO-konferansen i mars. Han finner ikke plass til en diskusjon om et eneste av de fem eksemplene jeg ga på grovt handelspolitisk maktmisbruk fra Beijings side. Fakta må vike for en trang til å karakterisere motdebattanten som emosjonell. Stenvold velger så å krydre sitt tilsvar med en referanse til at bruddet på havretten som jeg viste til, er eneste gang Kina er dømt for folkerettsbrudd. Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor den katastrofale utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Hongkong ikke er fulgt opp av en internasjonal domstol.