Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergieffektivisering

Norges største kraftverk

Hvis det blåser godt, produserer Norges største vindkraftpark 1 TWh i året. Samtidig kan vi redusere energibruken i norske bygg med hele 42 TWh årlig – uten naturinngrep, konflikter eller lange konsesjonsprosesser. Tiltak som bedre isolasjon, oppgradering av tekniske installasjoner, smartere styringssystemer og lokal energiproduksjon fra solceller er velkjente og tilgjengelige. Men det snakkes fortsatt overraskende lite om dette, og den politiske debatten dreier seg om andre tiltak.

I Klassekampen 26. august ble det sagt at strømmen vi bruker kommer fra vannkraft og derfor er ren. Men det er et svakt argument når vi står overfor et varslet kraftunderskudd og økende strømpriser. NVE-sjef Ketil Lund har advart om varig høye priser, med økt risiko for energifattigdom også i Norge. Energieffektivisering i bygg kan frigjøre ren energi til sektorer med høye utslipp, som industri og transport – samtidig som det gir lavere strømregning og bedre inneklima for den enkelte.

Forskning fra NTNU og Sintef gjennom sentrene ZEB og ZEN har vist hvordan bygg kan redusere sin miljøpåvirkning. Godt isolerte bygg med lavt varmetap og fleksibel energibruk er også tryggere ved strømbortfall. Riksrevisjonen pekte i mai på at Norge ligger langt bak målene for sivil beredskap. Mer forskning på energi- og klimapositive bygg og områder vil gi flere løsninger og verktøy som vil redusere energibruken og bedre den sivile beredskapen. Dette er helt nødvendig for at omstillingen til et klimanøytralt samfunn kan bli billigere og gå raskere.

«Hva venter vi på?»

Så hvorfor blir ikke dette enorme potensialet i byggene våre utnyttet? Noe skyldes nok at det vil innebære en krevende operasjon hvor kraftverket ikke ligger én plass, men er spredt på mange tusen bygg over hele landet. Det er også krevende at ansvaret for tiltak i bygg er spredt på ulike departementer, og at billig strøm blir ansett som en rettighet i Norge.

Noen innvender at en storstilt satsing på bygg blir dyrt. Da gjentar vi gjerne at tiltakene må ses opp mot de store kostnadene ved alternativene, og de betydelige positive ringvirkninger for den enkelte og for samfunnet.

Byggene våre kan utgjøre Norges største kraftverk, selv om bare en andel av potensialet blir realisert. Det er konfliktfritt, rent, raskt og rimeligere enn alternativene. Så hva venter vi på?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Offentlighet

Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er

Særlig når vi hører meninger vi ikke liker, har vi en tendens til å fremstille motparten i et dårlig lys. Leder i KrFU, Ingrid Olina Hovland, pirket borti småbarnsforeldres relative ambivalens for å sende ettåringer i barnehage. Kanskje hun plaget oss med noe som muligens er litt sant og litt ubehagelig? Når hun så kalte det en «syk kultur», eksploderte det. Jeg tipper Hovland hadde blitt møtt med et skuldertrekk om det hun sa var totalt skivebom. I NRK Debatten noen dager senere utdypet Hovland sine poenger og hevdet at Aps politikk «presser» ettåringene i barnehage. At Ap «presser» er upresis bruk av begrepet, men tolket i beste mening, mener Hovland at familiepolitikken burde vektes mer mot at familiene skal velge selv. I dag har familiene stor grad av valgfrihet, men velferdsordningene dulter sterkt i bestemt retning mot å velge arbeid og barnehage. Hovland definerer familienes valgfrihet på en litt annen måte enn venstresiden.

Revidert statsbudsjett

Store, grønne forvent­ninger

Denne uken skal revidert statsbudsjett forhandles mellom Arbeiderpartiet og de øvrige rødgrønne partiene. Finansministeren har framstilt det som en teknisk øvelse. Det er det ikke. Etter budsjettenigheten i fjor høst er en rekke miljøgjennomslag blitt svekket eller reversert. Nå blir miljøpartiene bedt om å akseptere dette uten reelle grep for å rette opp. Det er uakseptabelt.

Litteratur

Sviket i litte­ra­tur­kri­tikken

Onsdagens Klassekamp har en rekke oppslag om svikt og mangler i bøkenes verden. Gyldendal-sjef Marstein beklager at en Bok 365-kritiker etter å ha skrevet positivt om en Uri-roman senere har uttrykt at hun synes at det er «stilig» at Uri-boka ble nullet. Her lukter Marstein moralisme i innkjøpsutvalget, noe hun vil ha seg frabedt. Slottsgartner Smaaland skriver på neste side en slags alternativ anmeldelse av boka «Hendenes metode» som ble hyllet av Klassekampen-kritiker Jonas Bals 18. april. Denne gode og viktige boka ble heller ikke innkjøpt, uten at det var tema i slottsgartnerens kritikk av Thorstensens «formeninger om fag». De neste sidene vies fadesen med fotballboka fra Cappelen Damm. Her har avisa fått fem forfattere til å istemme indignasjon og bekymring over en hastverkstabbe i en spekulativ KI-utgivelse som inngår i norsk selvgratulasjons-litteratur opp mot Trump-VM. Mest interessant er likevel det neste oppslaget, en mer stillferdig indignasjon fra to litterater som skal «løfte fram sjangerlitteraturen under et seminar på Norsk Litteraturfestival».