Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattEnergieffektivisering

Norges største kraftverk

Hvis det blåser godt, produserer Norges største vindkraftpark 1 TWh i året. Samtidig kan vi redusere energibruken i norske bygg med hele 42 TWh årlig – uten naturinngrep, konflikter eller lange konsesjonsprosesser. Tiltak som bedre isolasjon, oppgradering av tekniske installasjoner, smartere styringssystemer og lokal energiproduksjon fra solceller er velkjente og tilgjengelige. Men det snakkes fortsatt overraskende lite om dette, og den politiske debatten dreier seg om andre tiltak.

I Klassekampen 26. august ble det sagt at strømmen vi bruker kommer fra vannkraft og derfor er ren. Men det er et svakt argument når vi står overfor et varslet kraftunderskudd og økende strømpriser. NVE-sjef Ketil Lund har advart om varig høye priser, med økt risiko for energifattigdom også i Norge. Energieffektivisering i bygg kan frigjøre ren energi til sektorer med høye utslipp, som industri og transport – samtidig som det gir lavere strømregning og bedre inneklima for den enkelte.

Forskning fra NTNU og Sintef gjennom sentrene ZEB og ZEN har vist hvordan bygg kan redusere sin miljøpåvirkning. Godt isolerte bygg med lavt varmetap og fleksibel energibruk er også tryggere ved strømbortfall. Riksrevisjonen pekte i mai på at Norge ligger langt bak målene for sivil beredskap. Mer forskning på energi- og klimapositive bygg og områder vil gi flere løsninger og verktøy som vil redusere energibruken og bedre den sivile beredskapen. Dette er helt nødvendig for at omstillingen til et klimanøytralt samfunn kan bli billigere og gå raskere.

«Hva venter vi på?»

Så hvorfor blir ikke dette enorme potensialet i byggene våre utnyttet? Noe skyldes nok at det vil innebære en krevende operasjon hvor kraftverket ikke ligger én plass, men er spredt på mange tusen bygg over hele landet. Det er også krevende at ansvaret for tiltak i bygg er spredt på ulike departementer, og at billig strøm blir ansett som en rettighet i Norge.

Noen innvender at en storstilt satsing på bygg blir dyrt. Da gjentar vi gjerne at tiltakene må ses opp mot de store kostnadene ved alternativene, og de betydelige positive ringvirkninger for den enkelte og for samfunnet.

Byggene våre kan utgjøre Norges største kraftverk, selv om bare en andel av potensialet blir realisert. Det er konfliktfritt, rent, raskt og rimeligere enn alternativene. Så hva venter vi på?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Grønland

USA og Askeladden

I Klassekampen 16. januar uttaler utenrikspolitisk talsperson for Rødt, Bjørnar Moxnes, følgende om Grønland: «No handlar det om å avskrekke konkrete truslar frå USA og hindre ei vidare eskalering.» Det kan, ifølge ham, gjøres blant annet ved å sende norske fregatter, eller «det som trengst». Ideen om deeskalering gjennom å sende totalt underlegne militære styrker mot verdens største militærmakt, er original. Men den lille, norske styrken kan ha et hemmelig våpen, beskrevet i folkeeventyret om Askeladden som kappåt med trollet: Da trollet kom og truet ham, grep Askeladden en ost, krystet den så mysa skvatt, og skrek: «Tier du ikke still, skal jeg klemme deg som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!» Da spaknet trollet og hjalp heller til med vedhogsten. Når USAs marine seiler opp med skarpladde våpen, kan mannskapet på den norske fregatten stille seg langs rekka med hver sin ost, klemme den så mysa skvetter og rope: «Lar dere ikke Grønland i fred, skal vi klemme dere som vi klemmer vannet av denne hvite steinen!» Og snipp, snapp, snute, da er trollet Trump ute.

Nobels fredspris

Freds­pri­sen er ødelagt

Når årets fredsprisvinner velger å «gi prisen videre» til Donald Trump, bryter hun ikke bare med nobelkomiteens regler. Hun latterliggjør selve institusjonen. Nobels fredspris er ikke en personlig eiendel man kan overrekke som et politisk symbol. Når den behandles slik – og Trump villig tar imot dette som et slags trofé – forvandles verdens viktigste fredspris til politisk teater. Det er flaut, og det er barnslig. Men viktigere: Det er avslørende. For dette øyeblikket oppstår ikke i et vakuum.

Iran

Demokrati utsatt på ubestemt tid

Iran står ved et historisk veiskille. Etter tiår med politisk undertrykkelse, økonomisk stagnasjon og systematiske menneskerettighetsbrudd har protester igjen fylt gatene i Teheran, Mashhad, Zahedan og et titalls andre byer og blitt møtt av en brutal og dødelig respons fra regimet som med stor sannsynlighet har krevd tusenvis av menneskeliv. Millioner av iranere har vist en tydelig vilje til endring. Nylig har Reza Pahlavi presentert sin Emergency Phase-plan – et politisk veikart som hevder å tilby Iran en kontrollert overgang bort fra diktatur og i retning av et demokratisk styresett. På papiret lover planen valg som skal sikre folkets deltakelse i landets fremtid. Den fremstår som et demokratisk rammeverk, men en nærmere analyse viser at den institusjonelle strukturen legger til rette for toppstyrt maktkonsentrasjon, utnevnelsesbasert representasjon og risiko for en uendelig overgangsperiode. Selv der demokratiske mekanismer formelt er til stede, er makten i praksis personalisert, og sikkerhetsapparatet kan operere uten kontroll. Kjernen i planen er Pahlavis rolle som «Leader of the National Uprising».